Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
For ingen betyr jorden så meget som for soldaten. Når han presser seg mot den, lenge, heftig, når han i ildens dødsangst graver ansiktet og lemmene dypt ned i den, da er den hans eneste venn, hans bror, hans mor, han stønner sin redsel og sine skrik ned i dens taushet og dens indre ro, den tar imot han, slipper han igjen tilbake til ti nye sekunder på liv og død, griper han så igjen, mange ganger for alltid.
For attenåringer skulle de være formidlere og lederer til de voksnes verden, til arbeidets, pliktens, kulturens og fremskrittets verden, til fremtiden. Og vi hånte dem mange ganger, spilte dem puss, men i bunn og grunn trodde vi på dem. Med det autoritetsbegrep hvis bærere de var, forbandt vi i våre tanker en større innsikt og en mer menneskelig ledelse. Men den første døde vi fikk se slet i stykker denne overbevisning. Vi måtte erkjenne at vår generasjon var ærligere enn deres. De var oss overlegne bare når det gjaldt frasene og taktikken. Den første trommeild viste oss hvor feil vi hadde tatt, og under den styrtet hele den verdensanskuelse sammen som de hadde lært oss.
Mens de ennå skrev og talte, så vi lasarett og dødende Mens de betegnet oppofrelsen for staten som det største, visste vi alt at dødsangsten er større. Likevel gjorde vi ikke mytteri, vi desserterte ikke, vi var ikke feige- alle slike uttrykk som de saktens kan bruke - vi elsket våre hjemsteder på samme måte som de, og ved hvert angrep gikk vi modig frem. Men vi gjorde forskjell på saker og ting. Vi hadde plutselig lært å se, og vi så at av deres verden var intet tilbake. Vi var plutselig på en fryktelig måte blitt ensomme - og ensomme måtte vi kjempe oss igjennom.
En ordre har gjort disse menneskene til våre fiender. En ordre ville kunne forvandle dem til våre venner. På et bord et eller annet sted er et dokument blitt undertegnet av noen personer som ingen av oss kjenner, og i årevis har den forbrytelse som verdens forakt hviler på og som rammes av den høyeste straff, vært vårt høyeste mål.
Trommeild, sperreild, gardinild, miner, gass, tanks, mitraljøser, håndgranater - ord, ord ... men de dekker over all verdens gru.
Vaktarrest er slett ikke så verst. Arrestlokalet er innredet i et tidligere hønsehus. ... Streng arrest ville blitt forlagt til en kjeller. Før i tiden kunne vi også bli bundet til et tre, men det er forbudt nå til dags. Stundom blir vi rent ut sagt behandlet som mennesker.
Kropp foreslår at hver krigserklæring skal ha karakteren av en folkefest med inngangsbilletter og musikk som ved en tyrefektning. Inne på arenaen skulle så begge landenes ministre og generaler, bare iført badebukse, gå løs på hverandre med køller. De som sto igjen på valplassen hadde sikret seieren for sitt land. Det ville vært langt enklere og bedre enn nå da folk som ikke hadde noe med saken å gjøre, slåss med hverandre.
La oss se på en hund for eksempel. Når du lærer den opp til å spise poteter og så etterpå legger et stykke kjøtt bort til den, vil den tross alt snappe etter kjøttet fordi det hører med til dens natur. Og hvis du gir et menneske en smule makt, går det på samme måten: Det snapper etter den. Det melder seg helt av seg selv, for mennesket er nå først og fremst et dyr og utenpå er det kanskje smurt litt anstendighet, som på et stykke smørbrød.
Morgenen er grå, det var ennå sommer da vi dro ut og vi var hundre og femti mann. Nå fryser vi, det er høst, bladene rasler, stemmene flakker trette i været: - Ett - to - tre - fire -, og når de kommer til toogtredve, tier de. Og de tier lenge, før stemmen igjen spør: - Er det flere nå? - og venter igjen og sier så stille: - Oppstilling . . . - annet kompani . . . fri marsj! En rekke, en kort rekke, vakler inn i morgengryet. Toogtredve mann.
Hvor megen elendighet og sorg kan ikke sitte i disse to små flekkene som er så små at du kan dekke dem med tommelfingrene: øynene.
Det skal jeg si dere, det er den største gemenhet at dyr skal behøve å være med i krig.