Bokelskere.no

Vi var atten år og begynte å elske verden og livet. Vi måte skyte på det vi elsket. Den første granaten som eksploderte traff oss i hjertet.

Ingen av oss er mer enn tyve år. Men unge? Ungdom? Det er lenge siden. Vi er gamle mennesker.

Tilgi meg kamerat, - hvordan kunne du være min fiende ?. Hvis vi kastet bort disse våpnene, denne uniformen, så ville du kunne være min bror på samme måte som Kat og Albert.

Disse stemmene, disse få, stille ordene, disse skrittene i skyttergraven bak meg, river meg plutselig løs fra dødsangsten som holdt på å overvelde meg. De er sterkere enn mitt liv, disse stemmene, de er sterkere enn moderlighet og angst, de er det sterkeste og mest skjermende som overhodet finnes: Det er mine kameraters stemmer.

Når du har sett så mange døde som jeg, kjenner du ikke lenger så mye smerte for en enkelts skyld.

[...]..for så mye har jeg allerede lagt merke til: du kan holde ut redslene så lenge du er midt oppe i dem - men de dreper når du tenker over dem.

Fronten er et bur hvor man sitter nervøst og venter på det som skal skje. Vi ligger under gitter av susende granater og lever i spent uvisshet. Over hodene på oss svever skjebnen. Når det kommer et prosjektil, kan jeg dukke meg, det er det hele. Hvor det rammer, kan jeg hverken vite bestemt, eller øve noen innflytelse på.

For ingen betyr jorden så meget som for soldaten. Når han presser seg mot den, lenge, heftig, når han i ildens dødsangst graver lemmene og ansiktet dypt ned i den, da er den hans eneste venn, hans bror, hans mor [.............]

Henført og frivillig var vi blitt soldater, men våre overordnede gjorde alt for å drive følelsene ut av oss. Etter tre uker var det ikke lenger ufattelig for oss at et postbud med en uniformslue hadde større makt over oss enn våre foreldre tidligere, våre lærere og samtidige kulturfaktorer fra Platon til Goethe.

Og jeg vet: alt det som nå, så lenge vi er ute i krigen, synker til bunns i oss som steiner, kommer til å flyte opp igjen etter krigen, og først da begynner den indre kamp på liv og død.
Dagene, ukene, årene her ved fronten vil en gang komme igjen, og da vil våre døde kamerater stå opp og marsjere sammen med oss, vi vil være klare i hodet, vi kommer til å ha et mål, og da vil vi marsjere med våre døde kamerater ved vår side, med frontårene bak oss - mot hva, mot hva?