Bokelskere.no

Kjærlighet søker vi til for å merke at noen ser oss.

Å herme normalitet er det vanskeligste. Det bærer i seg en bekymringsløshet som ikke lar seg imitere. Overdrivelser synes og blir til tåpeligheter.

Det viste seg at et menneske kan savne en det aldri har møtt annet enn i fantasien.

Folk med stor avstand til andre er ofte snille. De utøver snillhetens gester, som ikke koster noe. Det som har med andre å gjøre, berører dem ganske lite, og da ligger snillhetens gester nærmere enn ondskapens, som bare gir ubehag og besvær. Snillhetens gester gjør at man får være i fred.

Det var i begynnelsen av februar, og takdryppet hadde nettopp begynt å dra sin fremtid som istapp i tvil.

Livet stilt på spissen er en orientering etter skammen og æren, og når angsten kommer, er lettelsen å finne i at man ikke har etterlatt seg sikre spor.

Å herme normalitet er det vanskeligste. Den bærer i seg en bekymringsløshet som ikke lar seg imitere.

Denne evindelige snakkingen som den forsmådde vil beskjeftige seg med. Denne evindelige snakkingen, Den som forsmår har aldri behov for å snakke. Han om noen burde vite at den som forlater behøver ikke snakke, for vedkommende har ikke noe å snakke om. Den som forlater er klar. Dette er den store smerten. Det er den som blir forlatt som trenger å snakke i all evighet. Og all denne snakkingen er bare et forsøk på å fortelle den andre at han har tatt feil. At om han bare innså tingenes rette natur, ville han ikke velge som han velger, da ville han elske henne. Snakkingen handler ikke om å få klarhet, som den snakkende påstår, men om å overbevise og overtale.

Angsten over det uteblitte svaret var noe de som hadde funnet opp sms og mail ikke kan ha forestilt seg. Eller også manglet de innlevelsesevne.

Han ringte ikke. Ikke hun heller, men når hun ikke ringte, betydde det noe annet enn når han ikke gjorde det, for han bestemte han hadde makten. At det var tilfellet, var det intet belegg for og ingen tvil om. Den som bremser, bestemmer alltid. Den som vil minst, har mest makt.