Bokelskere.no

Du hadde blå
øyne. I mitt indre
er de brune,
mørke,
lik en sommerdagssøvn
som forlengst
er sovet.

Den gjenværende åpningen
i muren mot
fortiden

har form
av et kranium
med to kikkhull

Skjelettet

er en enklere form
for menneske, noen

er for raske
til å forenkle.

Jeg lot fingrene gli sakte

over øyeeplenes snuteaktige leting,

mot leppene dine, og trodde jeg leste

den stumme delen av det du turte å si

Jeg tenker før jeg gjør noe, og det

nytter ikke. Millioner av hensikter levde

og døde. Trengselen er stor. Kraniet geiper.

Noen ganger blir jeg trett,

men det er nytteløst å ville henge på en knagg å bare være hatt og

ikke hode.

Minutter, kanskje timer av din egen eksistens

som du har glemt, men som jeg

husker. Du lever et hemmelig liv

i en annens minne.

Solen var sterkere enn oss

i sommer, husker du. Vi inneholder

for mye.

Den tomme intensiteten

folder usette eiketrær

ut av jorden, en vekstens tyngde,

slik Stonehenge reiser seg og blir stående

Livet er avlyst.

La oss sove videre til neste eon.

Snart blir solen en supernova, samme faen.

EN DIKTER

Han har forlengst sluttet å bruke penn og papir. I stedet slipper han myriader av små svarte maur ned på en hvit marmorplate, og slik oppstår et helt nytt språk nesten av seg selv. Det gjelder bare å helle flytende glass over skriftbildet i det rette øyeblikk.

Hvis evolusjonen gikk baklengs

fra

det kompliserte til stadig

enklere former, så ville livet til slutt bli

meget enkelt.