Bokelskere.no

Paul Otto Brunstad: "Hvis du møter veggen, eller møter en vegg - er det alltid en dør i nærheten!

Det sentrale spørsmålet som Berit nå måtte tenke igjennom, var følgende: "Skal jeg ta ansvar for mitt eget liv? Er det sant at dersom jeg ikke gjør det så vil ingen andre gjøre det?"

Av erfaring vet vi at vi kan ha mange dypt forankrede holdninger til oss selv, andre eller verden, som inni oss fortoner seg som sannheter, men som likevel kan være subjektive og høyt diskutable. Vi har ment det lenge, slik er det bare, og vi tenker sjelden igjennom om dette er sant eller ikke. Vi bare mener det, det er bare slik det er. Vi blir heller ikke til vanlig nødt til å forklare hva vi mener eller begrunne det, slik at også andre forstår det. Det er det som skjer i terapi. Man blir nødt til å sette ord på egne tanker og holdninger, si dem høyt. For mange er dette både klargjørende, overraskende og skremmende. Mener jeg virkelig dette?

Fellestemaer ved alle angstlidelser:

• Hvordan skal jeg forholde meg til usikkerhet og risiko?
• Hva kan jeg kontrollere her i livet?
• Hvordan skal jeg forholde meg til negative eller skremmende tanker?
• Hvordan skal jeg se på bekymring?
• Driver jeg på med magisk tenkning, for eksempel: "Jeg tør ikke la være å bekymre meg, ellers kan jo alt skje!"
• Søker jeg mye forsikring hos andre?
• Hva unngå jeg for ikke å oppleve angst?
• Bruker jeg grubling som metode for å komme frem til klarhet?

Det er en vanlig erfaring at grubling over fortidens problemer og feil man har gjort kan føre til depresjon, mens bekymring for fremtidige katastrofer eller ulykker fører til angst.

Hvis pasienten har mange positive metakognisjoner om bekymring, kan man spørre: "Hvis det hjelper å gruble, hvorfor har du fortsatt problemer?" I slike situasjoner kan man også komme med paradoksale forslag, som for eksempel at terapeuten spør: "Du har kanskje rett i at det er smart å gruble og bekymre seg. Kanskje problemet er at du ikke bekymrer deg nok eller har grublet lenge nok?" På den måten kan pasienten innse at grublingen ikke har noen nytteverdi.

(Om akspepterings- og forpliktelsesterapi (ATC) )Man legger stor vekt på holdninger; og pasienten lærer at "tanker er ikke deg, de er bare tanker". Selv om tanker, følelser og fornemmelser endrer seg er du, observatøren, alltid den samme. Dette illustreres godt i metaforen med sjakkbrettet. Noen ganger vinner svart, noen ganger vinner hvit. Du er hverken de svarte eller de hvite brikkene; du er selve spillet, sjakkbrettet. Vi må tørre å være til stede også når svart vinner. Selv om de vinner et slag, vinner de ikke krigen.

Hvis pasienten har mange positive metakognisjoner om bekymring, kan man spørre: "Hvis det hjelper å gruble, hvorfor har du fortsatt problemer?" I slike situasjoner kan man også komme med paradoksale forslag, som for eksempel at terapeuten spør: "Du har kanskje rett i at det er smart å gruble og bekymre seg. Kanskje problemet er at du ikke bekymrer deg nok eller har grublet lenge nok?" På den måte kan pasienten innse at grublingen ikke har noen nytteverdi.

Forskning har vist at ca 80% av oss får tanker som vi selv oppfatter som syke, eller i alle fall merkelige og ofte skremmende. Det som skiller en normal nordmann fra en som utvikler tvangslidelse, er ikke tankene i seg selv, men hvordan man forholder seg til tankene. Man får lett problemer hvis man forsøker å kontrollere eller bli kvitt tankene, og det kan også bli problemer om man tolker tankene som sanne.

Grubling er som regel rettet mot fortiden "Hvorfor gjorde jeg dette? Hvorfor skjedde dette?", mens bekymring som regel retter seg mot fremtiden, "Tenk om...".