Bokelskere.no

Det som ikke er noen mangelvare her i huset, er støv og tråder og spredte grå hår som generasjoner har latt falle, til og med edderkoppens nett blir gammelt og tungt av støv, og edderkoppen selv ligger uttørket og med krøllete ben i sin luftige grav blant ørsmå fluerester, ingen unnslipper sin skjebne, ingen blir igjen et frø, dette er den store sannhet

...ensomhet er ikke det samme som å leve alene, ensomhet er å være ute av stand til å leve med den eller det som bor inne i en selv, ensomhet er ikke et enslig tre midt ute på en stor slette, det er avstanden mellom sevjen og barken, mellom bladet og roten.

Etter mitt skjønn kan et skuespill aldri være naturlig, det som foregår på en scene, er teater, det er ikke livet, ikke liv, for livet lar seg ikke gjengi, selv det som synes å være det mest sannferdige gjengivelsen, speilbildet, gjør høyre til venstre og venstre til høyre.

Det har atter begynt å regne, det lyder som dryssende sand på taket, søvndyssende. hypnotiserende, hvem vet om ikke den barmhjertelige Gud i sin store syndflod bysser menneskene i søvn på denne måten for at døden skal være dem behagelig....

Denne dagen er over, det som er igjen av den svever langt der ute over havet og flykter lenger og lenger bort [...]

[...] det skjer iblant at tilværelsens monotoni brytes, og godt er det, vi tror vi er kommet til veis ende, og så er det ikke annet enn en sving som åpner for nye landskaper og nye undringer.

Verden glemmer så mye at den ikke engang legger merke til fraværet av det den har glemt.

[...] i dette værelset hvor vinduene dirrer lett, sitter en mann omgitt av mørke og høye møbler og skriver brev, han former og modellerer sin fortelling slik at det absurde skal fortone seg logisk og det usammenhengende helstøpt, han forsøker å gjøre svakhet til styrke, ydmykelse til verdighet, frykt til vågemot, for det man ønsker å være er vel så mye verdt som det man er, og vet vi det, er vi allerede halvveis, og såfremt vi ikke glemmer dette, vil vi finne krefter til å gå resten av veien når tiden er inne.

Vi må aldri si, Jeg skal gjøre det i morgen, for i morgen er vi antagelig altfor trette, la oss heller si, I overmorgen, så har vi alltids en dag på oss til å skifte mening og legge nye planer, skjønt det ville være enda klokere å si, En vakker dag vil jeg avgjøre når den dagen skal komme da jeg skal si i overmorgen, og det vil kanskje aldri bli nødvendig, døden kan komme meg i forkjøpet og frita meg for avgjørelsen, for avgjørelser er det verste av alt, det er den friheten vi nekter oss selv.

..., ensomhet er å være ute av stand til å leve med den eller det som bor inne i en selv ...