Bokelskere.no

Livet, hadde U May sagt, er en gave full av gåter, hvor lidelse og lykke henger uløselig sammen.

Su Kyi håpet han ville ta også Tin Win under sine vinger, lokke ham ut fra mørketsom omga ham, lære ham det han hadde lært henne: at lidelse og sorg er flettet sammen i livet. At sykdom er unngåelig i alle liv, uten unntak. At vi kommer til å bli eldre, og at vi ikke kan sleppe unna døden. Dette er lovene og reglene for menneskets eksistens, hadde U May forklart henne. Lover som angår alle, over hele verden, uansett hvor dramatisk tidene måtte skifte. Det finnes ingen makt som kan befri et menneske fra smerter eller fra sorgen man måtte føle som et resultat av den innsikten - hvis man da ikke selv er det mennesket.

Folk som forlater et barn på grunn av stjernens stilling ved hans fødsel? De må jo være syke i hodet.

Hun håpet at Tin Win ville lære det hun selv hadde funnet ut i løpet av årene: at det finnes sår som selv ikke tiden kan lege, selv om de kan gro såpass at man kan leve med dem.

Før eller siden kommer vi til et slags katastrofalt vendepunkt i livet, et punkt der den trygge tilværelsen vår ikke lenger eksisterer. Et øyeblikk som forandrer oss til et annet menneske, fra ett hjerteslag til et annet. Øyeblikket når den vi elsker innrømmer at det er en annen, og at han vil forlate deg. Eller den dagen vi begraver en far eller en mor eller en bestevenn. Eller det øyeblikket når legen informerer oss om at vi har en ondartet hjernesvulst. Eller er slike øyeblikk ikke annet enn en dramatisk avslutning på en mer langvarig prosess, en konklusjon vi kunne forutsett, hvis vi bare hadde tolket tegnene og ikke oversett dem?

Det var som om den likegyldige oppførselen hennes den dagen smakte av den samme lettelsen - eller lykken - som et menneske føler når en lenge forventet katastrofe endelig har funnet sted.

Komme over det? Jeg vet ikke om jeg vil uttrykke det på den måten. Når vi kommer over noe, går vi videre, vi legger det bak oss. Skal vi legge de døde bak oss, eller skal vi ta dem med oss? Jeg tror vi tar dem med oss. De følger oss. De blir hos oss, men i en annen form. Vi må lære oss å leve med dem og lære oss å leve med at de er døde.

Og det vi oppfatter som kjærlighet er bare det som passer til vårt bilde av hva kjærlighet er. Vi vil bli elsket slik vi vil elske andre. Alle andre måter gjør oss urolige. Da svarer vi med tvil og mistenksomhet. Vi feiltolker tegnene. Vi forstår ikke språket . Vi anklager. Vi slår fast at den andre ikke elsker oss. Men kanskje den andre bare elsker oss på en særegen måte som vi ikke skjønner oss på.

Varmen strømmet fra hennes hjerte og gjennom kroppen hans, og han ønsket at hun aldri ville flytte seg. Han rettet seg opp. "Hjertet ditt. Jeg hører hjerteslagene dine."

Sansene våre elsker å føre oss på villspor, og øynene våre lurer oss aller mest. Vi stoler altfor mye på dem. Vi tror vi kan se verden rundt oss, likevel oppfatter vi bare overflaten. Vi må lære oss å oppdage tingenes sanne natur, substansen i dem, og da er øynene våre mer til hinder enn til hjelp. De distraherer oss. Vi elsker å bli blendet. Et menneske som blir for avhengig av øynene sine, neglisjerer de andre sansene - og da mener jeg mer enn hørselen og luktesansen. Jeg snakker om det organet inni oss som vi ikke har noe navn på. La oss kalle det hjertets kompass.