Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Små og store gleder finnes overalt. Men jeg må heve blikket for å oppdage dem. Jeg må se opp. Jeg må ta del i livet. Verken glede eller styrke kommer av seg selv. Det er ikke medfødt. Men vi kan alle trene oss opp til å bli bedre, uansett alder. Glede forsterkes av å brukes og av å vises. Glede avler glede, og styrke har det samme fantastiske forsterkningspotenisialet. Det handler om å ta det første, famlende skrittet.
Det finnes ikke ett menneske som ikke har forbedringspotensial. Vi må fortsette å sette oss mål. Det kan gjerne være høye mål, men det må være oppnåelige mål, basert på vår virkelighet. Vi må prøve å være mer opptatt av det vi har enn det vi ikke har.
Først da jeg våget å være svak, ble jeg sterk.
Hvis det ikke skulle gjøre vondt å miste en vi er glad i, mangler vi noe vesentlig.
Sorg er ikke en teori eller et begrep. Det er en tilstand. Og ikke én felles tilstand, men mange ulike tilstander. Sorg er alt. Det er den svarte altoppslukende brønnen. Det er klumpen i halsen. Det er det vemodige smilet. Det er det dyriske ulet. Det er det dypet sukket. Det er den gjennomborende smerten. Det er den enslige tåren, og den hulkende strigråten. Det er den krampaktige latteren. Det er isolasjon og ensomhet. Det er mørke søvnløse netter. Sorg er frykt og maktesløshet, håp og håpløshet. Sorg er alt.
Sorg og glede er tett sammenvevd. Så tett at de til og med har den samme fysiske reaksjonen: Tårer. Skal vi virkelig leve, må vi ta alt eller ingenting. Det finnes ikke filtre som siler vekk smerten og det vi ikke vil ha. Sammen med sorgen og smerten forsvinner også gleden og kjærligheten. Dermed blir livet ufarlig - og flatt.
Alle kommer vi, før eller senere, til å stifte bekjentskap med de mørke sidene ved livet. Hver og en av oss. Vi vet det. Men det gjelder ikke meg. Ikke nå.
Er det mulig å bli helt lykkelig etter å ha mistet barnet sitt? Og hvis det er mulig, må jeg bli ferdig med sorgen først. Eller går det rett og slett an å leve et meningsfullt og lykkelig liv sammen med sorgen?
Det finnes ingen oppskrift på hvordan vi skal leve våre liv, eller sørge vår sorg. Det finnes ingen riktig eller gal måte. Ingen sørger bedre eller dårligere enn andre. Bare forskjellig. Sorg er alt.
Jeg forstår hvorfor folk forblir i sorgen. På den måten kan vi holde på våre kjære, og ikke miste dem som dør fra oss. Det er så vanskelig å gi slipp.