Bokelskere.no

Livskvalitet betyr ikke det samme for alle. Hver og en av oss må skape vår egen målestokk for hva det vil si å leve et godt liv, basert på vårt eget liv og vår egen virkelighet.

Vi kan ikke forvente at andre skal vite hva vi har behov for.

Jeg tror vi alle har et reservoar av krefter til bruk ved riktig store prøvelser. Krefter som vi kanskje ikke nødvendigvis har tilgang til i hverdagen. Men vi trenger dem ikke i hverdagen. Vi trenger dem i livskriser, ved eksistensielle utfordringer. Kreftene er der. Vi må våge å stole på at vi har dem.

Hvem avgjør hva som er det beste og verste i livet? Skal min smerte veies opp mot andres smerte?. Og hvis jeg har opplevd det verste, hva gjør det med andres kamp og sorg ?

Folk er forskjellige. Det finnes ingen fasit. Det som passer den ene, passer ikke nødvendigvis den andre. Hver og en må tråkke sin egen sti gjennom sorgen og smerten.

Hvordan skulle hun kunne dø i fred hvis jeg sa at vi ikke ville klare oss uten henne ?

Hvorfor oss ? Hva har vi gjort for å fortjene dette ?

Tør vi gi livet en reell sjanse?. Hele livet, ikke bare de lyse sidene, men hele skalaen -fra det glitrende lyse til det beksvarte mørke?

Det ser ut som om vi i dagens samfunn, tror at det normale er å være lykkelig, frisk og vellykket. Det er jo ikke det. Det er ikke mulig å være sprenglykkelig hele tiden eller å lykkes med alt vi gjør. Eller alltid å være fornøyd med foreldre, partner,barn, venner og naboer, og ikke minst oss selv. Det normale er ikke å smile 24 timer i døgnet, syv dager i uken gjennom hele livet, selv om det ser ut som om naboen og alle andre gjør det.

Livskvalitet betyr ikke det samme for alle. Hver og en av oss må skape vår egen målestokk for hva det vil si å leve et godt liv, og vår egen virkelighet. Og skalaen må kontinuerlig justeres etter hvert som livssituasjonen vår, og verden rundt oss forandres.