Bokelskere.no

Og slik var de alle sammen gått dødens brede vei - en livlig og traffikert vei. Efter alt hva jeg hørte, hadde kong Alkohol ansvaret for all denne redsel og gru. Den eneste undtagelse var Smith fra ANNIE som druknet.

Den veien som stod åpen for mig var som en åpen brønn i en gård med lekende barn. Det er ikke stor hjelp i å fortelle de kjekke småguttene som gjør sine første skritt mot livets erfaringer, at de ikke må leke i nærheten av brønnen. De v i l nemlig leke akkurat der. Alle foreldre vet det. Vi vet også at en viss prosentdel av dem , de mest livskraftige og uforferdede kommer til å falle ned i brønnen. Det eneste nødvendige - det vet vi alle - er å dekke brønnen til. Noe lignende er tilfellet med kong Alkohol. Det vil aldri lykkes nei-sierne her i livet å holde almindelige folk , aller minst den oppvoksende ungdom borte fra alkoholen. Dertil er kong Alkohol for lett å treffe, og dessuten er kong Alkohol i alt for høi grad blitt et kjennemerke på storsinn og uforferdethet.
Den eneste rasjonelle forholdsregel som det tyvende århundre kan påta seg er å dekke over brønnen. Det vil gjøre det tyvende århundre til et virkelig tyvende århundre, mens det nittende århundre vil bli slått sammen med de foregående sekler og alle de ting som hører hjemme i fjerne århundrer, såsom heksebål, inkvisisjon, fetisjdyrkelse og forherligelsen av kong Alkohol. Og dette siste er ingenlunde det minst barbariske av alt barbari.

Det var en underlig , sterk alkoholholdig drikk vi fikk. Det var ingen som fortalte hvor eller hvordan den var laget, - det var vel et eller annet innfødt brygg. Men den var het som ild, klar som vann og virket fort som døden.

Kunde jeg si nei til å drikke et glass sammen med disse to kjekke sjøfolkene? Å skåle med hverandre med glasset i hånden for å besegle et vennskap. Det er nu engang skikken her i livet. De bare lo og hånte kapteinen vår fordi han var avholdsmann. Jeg for min part hadde slett ikke noe ønske om å drikke, men vilde gjerne være god kamerat. Og Loui's skjebne avskrekket meg ikke da jeg igjen skyllet et sviende og brennende fludium ned gjennom halsen. Alkoholen hadde ført Louis til et sørgelig fall, men jeg var ung enda: mitt blod var hett og rødt, kroppen min var sterk som fjell - og ungdommen har lett for å le hånlig av gamle vrak.

Den eldste av mannskapet , en svær fyr som het Louis, var 70 år gammel. Han var en forhenværende skipper som det var gått galt for. Alkoholen hadde fått tak i ham, og han hadde endt sin løpebane der han hadde begynt den - foran masten. Hans skjebne gjorde et dypt inntrykk på mig. Kong Alkohol gjorde altså annet enn bare å slå folk ihjel. Han hadde gjort det som verre var, han hadde stjålet all kraft fra ham , tatt stillingen og alle de goder han hadde oppnådd, rammet hans stolthet og fordømt ham til å gjøre matrosens tunge arbeid. Og dette vilde vare så lenge han hadde sin kraftige helbred, og det lot til å bli lenge.

Røsten fra det ukjente blev borte i tåke efter hvert som hjernen blev mere og mere sløvet. Jeg som hadde vært grepet av en evig rastløshet, gled nu over i en stadig døsighet. Jeg kunde jo likeså godt råtne opp å dø her i Oakland som noe annet sted i verden. Jeg hadde vel også råtnet bort og syknet vekk, slik som kong Alkohol helst vilde, og det hadde gått temmelig kvikt med den farten kong Alkohol satte opp, om det bare hadde stått til ham alene. Jeg lærte den gangen hvad det vil si å miste apetitten. Jeg lærte hvad det vil si å stå opp om morgenen rystende og skjelvende med nervøsiteten krislende gjennom hele maven. Hende dormet ganske av. Selv drukkenboltens svakhet for bar whisky tilegnet jeg meg, når jeg skulde reparere om morgenen. Ja, kong alkohol er en underlig trollmann. Når kropp og sjel er forbrent og ødelagt og forgiftet, vender likesom livsånden tilbake i en , når en strammer seg opp ved selve den gift som er årsak til ulykken.

Og nettop nu holdt kong Alkohol på å få meg i sin makt på en enda mer underfundig måte., enn den gang han nesten hadde fått sendt meg til havs med tidevannsstrømmen. det var enda noen måneder til at jeg fylte sytten. Jeg aviste med forakt enhver tanke på fast arbeid. Jeg betraktet meg selv som en pokkers til fyr blandt temmelig fandenivoldske folk, og jeg drakk fordi de andre drakk, fordi jeg var nødt til å stå meg godt med dem. Jeg hadde aldri hatt noen ordentlig barndom, og min gammelkloke ungdom var fylt av en hård og smertefull visdom. Jeg hadde gjennomgått så uhyre meget at jeg var ovebevist om at jeg var nådd til den siste viden om liv og kjærlighet, skjønt jeg enda aldri hadde kjent en kvinnes kjærlighet. Det var ikke nettopp noen oppbyggelig livserfaring jeg hadde. Jeg var ikke egentlig pessimist, men jeg var klar over at livet var fattig og ikke hadde videre verdi.
Jeg holdt altså på å bli sløv av alkoholen. Mitt friske åndelige pågangsmot holdt på å gå tapt. Nysgjerrighten holdt på å forlate meg. Hva brød jeg meg om å hva der foregikk på den andre siden av jordkloden? Der var det selvfølgelig bare kvinner og menn slik som her på denne siden, folk som ble gift og skilt og fulgte hele smålighetens ritual akkurat som her. Og så drakk de naturligvis. Men det var svært lang vei over til den andre halvkulen bare for en drinks skyld. Jeg behøvde ellers bare å gå bort til hjørnet til Joe Vigy så fikk jeg hva jeg ville ha. Og Johny Heinhold drev jo stadig "Siste Chance". Og det var salooner på alle hjørner, og mellom gatehjørnene også.

For det er nettopp alle de gode kamerater som er noe verdt, som lider av den svakhet å ha for meget humør, for meget ild og varme og flott fandenskap i seg, - det er dem som han forfører og ødelegger. Selvfølgelig ødelegger han mange uskudd, men de usleste krypene beskjeftiger vi oss ikke med her. Min påstand er tvert i mot , at det er nettopp de beste i hver generasjon som kong Alkohol ødelegger. Og grunnen til at de beste blir ødelagt er just den at kong Alkohol alltid står ferdig ved hver hovedvei og hver bygdevei, alltid like for hånden, beskyttet av loven, hilst med høiaktelse av alle, til og med av politikonstabelen i tjeneste, - og han snakker til alle, tar dem i hånden og fører dem til de stedene hvor hyggelige folk møtes og kikker for dypt i glasset. Hvis kong Alkohol ble ryddet vekk, ville disse kjekke fandenivoldske fyrene bli født til verden som før, men de ville utrette noe istedenfor å gå til grunne.

De kunne ikke vente et øieblikk med å feire de femti dollar som de hadde tjent så lettvint. Slik pleier nu engang kong Alkohols tilbedere å oppføre sig. Når de ikke har lykken med sig , drikker de i håp om bedre lykke. Hvis lykken svikter, drikker de for å glemme det. Hvis de treffer en venn så drikker de. Hvis de krangler med en venn og mister ham, drikker de. Hvis de har hell med seg i kjærlighet, er de så lykkelige at de må drikke. Hvis de har fått kurven, må de drikke av den stikk motsatte grunn. Og hvis de ikke har det guds skrapte grand å bestille, så tar de seg en drink i den sikre forvisning at når de har tatt et tilstrekkelig antall drinker, vil nok ormene begynne å røre på seg inne i hodene deres, og de får hendene fulle av ting som skal gjøres. Når de er edru vil de drikke, og når de har drukket vil de drikke mere.

Men hvor meget jeg drakk var det ikke mulig for meg å komme til å like alkoholen. Jeg forstod fullt ut å vurdere den på grunn av alle de forbindelser den skaffet meg, men smaken satte jeg ikke behørig pris på. Hele tiden prøvde jeg å være en mann blandt menn, men i all hemmelighet huset jeg et skammelig begjær efter karameller og slikkerier. Men jeg ville heller ha dødd, enn at noen skulle få vite det. Jeg pleide å gi meg hen til denne lyst i ensomme og hellige orgier, i netter da mannskapet var i land for å sove. Jeg pleide å gå opp til leiebiblioteket og bytte mine bøker, så kjøpte jeg for en kvartdollar av det drøieste sukkertøy, snek meg ombord i RAZZLE DAZZLE igjen og gikk til køis. Der lå jeg i mange timer fulle av lykksalighet, mens jeg leste og gnasket sukkertøi. Disse timene var i virkeligheten de eneste, da jeg hadde noen glede av mine penger. Dollar etter dollar som vandret over barsinken kunne ikke bringe meg på langt nær så megen glede som den kvartdollaren i en sjokoladebutikk.