Men hvor meget jeg drakk var det ikke mulig for meg å komme til å like alkoholen. Jeg forstod fullt ut å vurdere den på grunn av alle de forbindelser den skaffet meg, men smaken satte jeg ikke behørig pris på. Hele tiden prøvde jeg å være en mann blandt menn, men i all hemmelighet huset jeg et skammelig begjær efter karameller og slikkerier. Men jeg ville heller ha dødd, enn at noen skulle få vite det. Jeg pleide å gi meg hen til denne lyst i ensomme og hellige orgier, i netter da mannskapet var i land for å sove. Jeg pleide å gå opp til leiebiblioteket og bytte mine bøker, så kjøpte jeg for en kvartdollar av det drøieste sukkertøy, snek meg ombord i RAZZLE DAZZLE igjen og gikk til køis. Der lå jeg i mange timer fulle av lykksalighet, mens jeg leste og gnasket sukkertøi. Disse timene var i virkeligheten de eneste, da jeg hadde noen glede av mine penger. Dollar etter dollar som vandret over barsinken kunne ikke bringe meg på langt nær så megen glede som den kvartdollaren i en sjokoladebutikk.

Og nettop nu holdt kong Alkohol på å få meg i sin makt på en enda mer underfundig måte., enn den gang han nesten hadde fått sendt meg til havs med tidevannsstrømmen. det var enda noen måneder til at jeg fylte sytten. Jeg aviste med forakt enhver tanke på fast arbeid. Jeg betraktet meg selv som en pokkers til fyr blandt temmelig fandenivoldske folk, og jeg drakk fordi de andre drakk, fordi jeg var nødt til å stå meg godt med dem. Jeg hadde aldri hatt noen ordentlig barndom, og min gammelkloke ungdom var fylt av en hård og smertefull visdom. Jeg hadde gjennomgått så uhyre meget at jeg var ovebevist om at jeg var nådd til den siste viden om liv og kjærlighet, skjønt jeg enda aldri hadde kjent en kvinnes kjærlighet. Det var ikke nettopp noen oppbyggelig livserfaring jeg hadde. Jeg var ikke egentlig pessimist, men jeg var klar over at livet var fattig og ikke hadde videre verdi.
Jeg holdt altså på å bli sløv av alkoholen. Mitt friske åndelige pågangsmot holdt på å gå tapt. Nysgjerrighten holdt på å forlate meg. Hva brød jeg meg om å hva der foregikk på den andre siden av jordkloden? Der var det selvfølgelig bare kvinner og menn slik som her på denne siden, folk som ble gift og skilt og fulgte hele smålighetens ritual akkurat som her. Og så drakk de naturligvis. Men det var svært lang vei over til den andre halvkulen bare for en drinks skyld. Jeg behøvde ellers bare å gå bort til hjørnet til Joe Vigy så fikk jeg hva jeg ville ha. Og Johny Heinhold drev jo stadig "Siste Chance". Og det var salooner på alle hjørner, og mellom gatehjørnene også.

Røsten fra det ukjente blev borte i tåke efter hvert som hjernen blev mere og mere sløvet. Jeg som hadde vært grepet av en evig rastløshet, gled nu over i en stadig døsighet. Jeg kunde jo likeså godt råtne opp å dø her i Oakland som noe annet sted i verden. Jeg hadde vel også råtnet bort og syknet vekk, slik som kong Alkohol helst vilde, og det hadde gått temmelig kvikt med den farten kong Alkohol satte opp, om det bare hadde stått til ham alene. Jeg lærte den gangen hvad det vil si å miste apetitten. Jeg lærte hvad det vil si å stå opp om morgenen rystende og skjelvende med nervøsiteten krislende gjennom hele maven. Hende dormet ganske av. Selv drukkenboltens svakhet for bar whisky tilegnet jeg meg, når jeg skulde reparere om morgenen. Ja, kong alkohol er en underlig trollmann. Når kropp og sjel er forbrent og ødelagt og forgiftet, vender likesom livsånden tilbake i en , når en strammer seg opp ved selve den gift som er årsak til ulykken.

For det er nettopp alle de gode kamerater som er noe verdt, som lider av den svakhet å ha for meget humør, for meget ild og varme og flott fandenskap i seg, - det er dem som han forfører og ødelegger. Selvfølgelig ødelegger han mange uskudd, men de usleste krypene beskjeftiger vi oss ikke med her. Min påstand er tvert i mot , at det er nettopp de beste i hver generasjon som kong Alkohol ødelegger. Og grunnen til at de beste blir ødelagt er just den at kong Alkohol alltid står ferdig ved hver hovedvei og hver bygdevei, alltid like for hånden, beskyttet av loven, hilst med høiaktelse av alle, til og med av politikonstabelen i tjeneste, - og han snakker til alle, tar dem i hånden og fører dem til de stedene hvor hyggelige folk møtes og kikker for dypt i glasset. Hvis kong Alkohol ble ryddet vekk, ville disse kjekke fandenivoldske fyrene bli født til verden som før, men de ville utrette noe istedenfor å gå til grunne.

Den veien som stod åpen for mig var som en åpen brønn i en gård med lekende barn. Det er ikke stor hjelp i å fortelle de kjekke småguttene som gjør sine første skritt mot livets erfaringer, at de ikke må leke i nærheten av brønnen. De v i l nemlig leke akkurat der. Alle foreldre vet det. Vi vet også at en viss prosentdel av dem , de mest livskraftige og uforferdede kommer til å falle ned i brønnen. Det eneste nødvendige - det vet vi alle - er å dekke brønnen til. Noe lignende er tilfellet med kong Alkohol. Det vil aldri lykkes nei-sierne her i livet å holde almindelige folk , aller minst den oppvoksende ungdom borte fra alkoholen. Dertil er kong Alkohol for lett å treffe, og dessuten er kong Alkohol i alt for høi grad blitt et kjennemerke på storsinn og uforferdethet.
Den eneste rasjonelle forholdsregel som det tyvende århundre kan påta seg er å dekke over brønnen. Det vil gjøre det tyvende århundre til et virkelig tyvende århundre, mens det nittende århundre vil bli slått sammen med de foregående sekler og alle de ting som hører hjemme i fjerne århundrer, såsom heksebål, inkvisisjon, fetisjdyrkelse og forherligelsen av kong Alkohol. Og dette siste er ingenlunde det minst barbariske av alt barbari.