Bokelskere.no

Latterlighetene du ser hos andre, er kapitteloverskrifter i din egen selvbiografi.

Faren for å dumme meg ut har formet hele tilværelsen min, jeg er fullstendig klar over det og over hvor dumt det er. Jeg kunne ikke ta sertifikat fordi det var pinlig at jeg ikke allerede hadde det.

Jeg skjøv de ekle tankene på egne mangler og alle de praktiske problemene de hadde medført ned i underbevisstheten eller hva det nå heter. De likte seg ikke der, i alle fall, de presset seg fram i minnet igjen.

Folk hører at jeg snakker, aldri hva jeg sier. Kollegenes ansikter på lærerværelset lærte meg det. Ofte tvang jeg meg til å tie så de ikke skulle tro at jeg var pratesyk.

Stakkar, han er så ensom, kunne de komme til å tenke. Så ville de bli rørt over sin egen empati.

Jeg satte meg midt i bussen, på venstre side, og plasserte bagen mellom føttene, mellom de slitte, svarte mokasinene som var så gode å gå i.
Slik er med sko. Når de endelig blir gode å gå i, er de totalt utslitt. Skoene har lært føttene å kjenne. Da er det for sent. Ja, det gjelder vel annet enn sko. I dødsøyeblikket skal jeg kanskje kjenne meg utlært.

Jeg mente jo det stikk motsatte av henne, jeg orket bare ikke diskutere det. Når hadde jeg vel krefter til en diskusjon sist?

Jeg lurte på om dette virkelig var den korte versjonen av en lang historie. Det var vanskelig å forestille seg at den kunne ha vært lengre. Men det var jo ingen overraskelse. Samme taktikk etter alle disse årene, tenkte jeg. De lange historiene, og så: Penger!

sosialdriften får folk til å gifte seg, ikke seksualdriften, tenkte jeg, det forstår man når man ser hva de har giftet seg med.