Bokelskere.no

Harryjarvi var ikke enig i at Jesus var Guds sønn, men var likevel Mirkas venn og åndelige bror i troen på de kreftene som bor i brennevin og god hasj.

Og jeg er selv redd. Men jeg sitter og kjenner det er en fin angst. Skarp og konkret. Det er den irrasjonelle frykten som er farlig. Det vet alle som har vært i skogen og på fjellet. Det er først når man begynner å løpe fra seg selv at Djevelen drar på seg støvlene, og tar til å følge etter deg inn i verdener du aldri ville trodd eksisterte.

Det er noe underlig ved disse store, klumpete fuglene og deres forkjærlighet for å slå seg ned på tynn kvist. Det er ikke jeg som har skremt den opp, det må være døden tenker jeg, for den raser på kryss og tvers innover mellom granstammene, og ikke før har jeg tenkt døden, så kommer den som en torpedo, skrått ovenfra, hun har sittet øverst i en gran, eller sett byttet fra en av sine usynlige jaktområder over himmelen, det er den store gamle hunnen, en fryktinngytende skygge som farer innover skogen i en nesten ufattelig fart, inn i den tette vegetasjonen av tørrpinner og kratt, mens hun ikke så mye som sneier en kvist, hun går klar av alt, det er ikke til å tro, det går så fort, det er allnaturen som har sendt meg en av sine yppertste artister, selveste storskogens drapsmakin, Accipiter gentilis, hønsehauken, og det jeg nå får se får nesten ingen mennesker oppleve. Det er jeg av alle som står der på stien når hauken slår duen, og det søkker i meg når det mørke skogsdypet farges av hundrevis av lyse fjær som henger igjen i luften.
På en kvist: En dråpe blod som alt har fanget en flue.

Livet i mitt bryst var en helt spesiell verden, et annet blod, uten slektskap med de andre.

Halldor Laxness

Jeg tenker på sjøfuglene som forsvinner, og at avisene skriver om folk som puler på tv, eller slanker seg ved å spise smør med skje.
Men jeg er ikke sint eller opprørt, ikke engang likegyldig eller bitter.
Jeg sitter og varmer meg på en glødende forakt.
Jeg har tenkt mye på det i de siste årene. På hvor godt jeg finner meg tilrette med den forakten.

Og i drømme kommer han ofte idet dagen glir over i kvelden, det er skumringstimen som de gamle ofte snakker om; den som ikke lenger har noen gyldighet, men som var viktig for de som levde før oss, timen da de satt sammen å lyttet til verden og alt som fantes i den, da er det han kommer til meg når jeg ligger å sover; en lang knoklete kar med sort sjeggstubb og store blekblå øyne som får meg til å tenke på et sluknende bål, eller gammel råtten skare på vårparten.

Hva om alle de man mener å kjenne gjennom livet, i virkeligheten er fullstendig ukjente, og at det først er i seniliteten man ser det hele klart. At man egentlig er ved sin fulle fornuft når man ser sin gamle venn gjennom et langt liv, eller sin ektefelle i øynene, og oppriktig spør: «Hvem er du?»

Jeg er ikke sånn. Jeg er ikke sånn. De må leve livene sine, og jeg mitt. De er sikkert ålreite. Det er ikke noe vondt i dem, så kompliserte er de ikke skrudd sammen. De er for enkle for det onde.

Jeg tenkte at nå skulle de ha sett meg. Og så: At nå ser de meg ikke lenger. Nå er jeg i det skjulte. I det jeg ikke vil at de skal forstå.

To live outside the law, you've got to be honest.

Bob Dylan