Bokelskere.no

Og jeg tenkte på den vakre jenta som hadde vært på vei for å møte ham og som ville ha kysset ham og sagt at hun elsket ham og gjort det umulig for ham å ønske sin egen død, men som var for sent ute, som ennå ikke var nådd frem til ham da han bestemte seg for å gjøre slutt på seg selv.

Sorgen kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. Den er der, og er uutholdelig, og så forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den der hele tiden. Man fylles og tømmes

De søkte til ekteskapet for å virkeliggjøre sine drømmer, og de brøt ut av ekteskapet for å virkeliggjøre sine drømmer, de giftet seg og skilte seg av samme grunn.

Var det ikke sånn det var, at det like gjerne kunne ha blitt noen andre? At det bare falt seg sånn, at det ble meg? At det var meg du hadde for hånden, den gangen du syntes tiden var moden?

...jeg tenkte på hvor ofte de spørsmålene vi stilte hverandre, i vikeligheten var de spørsmålene vi ønsket å bli stilt selv.

Jeg strøk fingrene over den stive kakepynten. Ingen reaksjon, bare tørrheten i noen kalde harde materialer, det ene oppå det andre. Ingenting, tenkte jeg. Det er ingenting her. Utenom meg. Alt er dødt, jeg det ene som lever. Jeg kan gjøre hva jeg vil, men det er også det eneste. Alt jeg har trodd på og tatt del i, det har bare vært min egne illusjoner, skapt for å dekke over den tomheten jeg har levd med, den hvor ingenting finnes, hvor ingenting har funnes noen gang, annet enn det jeg har vært nødt til å forestille meg for å holde det ut. Spøkelser, alt sammen, som kunne ha vært byttet ut med andre spøkelser, det ville ikke ha gjort noen forskjell, jeg ville ikke ha merket noen verdens ting. Min tanke er fri, jeg kan velge selv hvordan verden skal være. Men det er også alt. Det forblir i meg. Alt forblir i meg. Verden er i meg. Den lever og dør med meg. Slik den lever og dør i andre, uten at det forbinder seg med hverandre, det som er i meg og det som er i dem. Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre, som også lever alene. Ikke noe av det som er i meg blir noensinne en del av dem. Det de har blir aldri mitt.

Alt slik det skal være. Inntil det ikke er slik lenger. Bare den kjenner sin skjebne som ikke kjenner den.

Alt forblir i meg. Verden er i meg. Den lever og dør med meg. Slik den lever og dør i andre, uten at det forbinder seg med hverandre, det som er i meg og det som er i dem. Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre, som også lever alene. Ikke noe av det som er i meg blir noensinne en del av dem. Det de har blir aldri mitt.

Og jeg tenkte at dersom man gikk bort til en vil fremmed på gaten og bestemte seg for å elske henne, så ville man antagelig ha klart det. Forutsatt, selvfølgelig, at hun hadde latt en. Ja, hva om det var slik at rett bak den man traff og ble forelsket i, fantes det en annen, en man ville fått det enda bedre med, men som man, fordi man endte opp med den foran, forble uvitende om?

Jeg tenkte: Sorgen er en gave. Mennesker som ikke er ulykkelige, de har ingenting de skulle ha sagt.