Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Fortvilelsen grep meg. Hadde jeg virkelig ingenting aa komme med? Nei, jeg hadde visst ikke det. Ingen tilstaaelser. Ingen innrömmelser. Ingenting aa staa til rette for. Min samvittighet var ren. Jeg ble skamfull ved tanken.
Jeg så på henne. Nakken hennes, skuldrene hennes. Så vakkert, alt sammen! Det hendte jeg masserte henne om kveldene mens hun så på tv. Jeg følte meg som en skulptør når jeg gjorde det. Jeg innbilte meg at det var den følelsen skulptøren måtte ha når han endelig hadde fått det slik han ville og han sto og kjente på det ferdige verket med hendene.
Det er slik det skal være. Jeg gjør det hun ikke kan. Hun gjør det jeg ikke kan. Den overordnede samhandlings regnestykke, det som alltid går i pluss.
Ja, hva om det var slik at rett bak den man traff og ble forelsket i, fantes det en annen, en man ville fått det enda bedre med, men som man, fordi man endte opp med den foran, forble uvitende om?
Det forblir i meg. Alt forblir i meg. Verden er i meg. Den lever og dør med meg. Slik den lever og dør i andre, uten at det forbinder seg med hverandre, det som er i meg og det som er i dem. Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre, som også lever alene.
Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre, som også lever alene.
Min tanke er fri, jeg kan velge selv hvordan verden skal være. Men det er også alt. Det forblir i meg. Alt forblir i meg. Verden er i meg. Den lever og dør med meg.
Hun var kanskje ikke den jeg hadde elsket høyest, men hun var det mennesket med hvem jeg hadde tenkt at det var slik det skulle være, at slik skulle det kjennes når to mennesker levde sammen, kjærligheten alminneliggjort i et verdig stykke arbeidsfellesskap, solid nok til å motstå stormer.
Hva tenkte du på før, all den tiden du ikke tenkte på henne? Når du lå i sengen og ventet på søvnen? Når du gikk turer i skogen om kveldene? Hva fylte hodet ditt på alle strekningene du tilbakela, hit og dit?
...mobilen dunket lydløst mot låret mitt til alle døgnets tider, som om jeg gikk rundt med et ekstra lite hjerte i lommen.