Bokelskere.no

Dagens attenåringer, hva vet de om Aksel Sandemose? Så godt som ingenting. De fleste har ikke hørt om ham. Noen husker ham kanskje, på grunn av Janteloven. På en ironisk måte er den gjeldende for vår tid. De som leser første bud, Du skal ikke tro at du er noe, vil med stor selvfølgelighet tenke: Selvsagt er jeg noe.

Den nye generasjonen som erobrer media, politikken, næringslivet. De som ikke vet hvem Erik Bye var. De som ikke bryr seg om at de ikke vet det heller.

Selv den delen av samtidslitteraturen som ikke var krim, var full av hat. Skulle man elske Thomas Bernhard fordi han etterhvert fremsto som stakkarslig og ensom? Slutten på Trær som faller er kanskje det mest merkverdige og samtidig geniale som er skrevet i samtidslitteraturen. Etter å ha brukt hele boken på å skjelle ut svært gjenkjennelige aktører i det østerikske kulturlivet, løper hovedpersonen hjem til seg selv, ivrig etter å skrive boken om den, og bekjenner hvor avhengig han egentlig er av dem. Hele Bernhards forfatterskap var et avskyelig prosjekt, i humanistisk forstand. Et kollosalt og kontinuerlig besvergende angrep på mennesker som famt utenfor hans egne normer for hva som var godt og dårlig. Akkurat slik Jens Bjørneboe også hadde gjort. Og allikevel skulle de begge fremstå som klarsynte, verdifulle forfattere.

Kunsten, en form for sivilisasjon. Den gradvise, livslange byggingen av en tilstand av undring og alvor, som Glenn Gould skrev. Kunsten som trøst. Som en vei mot visdom og refleksjon. En måte å konsentrere seg på. Nå er det alvor i livet mitt. Dypt alvor. Men står kunsten klar til å redde meg? Jeg, som nettopp har skjelt ut en ni år gammel jente i alles påsyn på skolen der Emma gikk. Vil det styrke meg, eller roe meg, å gå på Nationalteateret og se Yasmina Rezas Blodig Alvor, et stykke som handler om nettopp det som skjedde mellom Emma og Jade, og hvor de voksne foreldrene, som møtes for å rydde opp seg imellom, begynner å oppføre seg like barnsom og emosjonelt perfid fom barna? Nå, når det virkelig gjelder, skulle kunsten være der for meg.

En taksten som faller fra et tak kan skade oss mer, men sårer oss ikke så mye som en sten som kastes av en som vil oss ondt. Stenen kan av og til bomme, men hensikten bommer aldri.

Men var Emma bare god? Og var Jade bare ond? Rousseau påpekte at ved alt ondt som rammer oss, ser vi mer på hensikten enn på virkningen: En taksten som faller fra et tak kan skade oss mer, men sårer oss ikke så mye som en sten som kastes av en som vil oss ondt. Stenen kan av og til bomme, men hensikten bommer aldri.

Å bevege seg er å hengi seg til tilfeldighetene.

Søker du hevn, så grav en grav for to.

Ingen virker mer levende enn den som snart skal dø. Hvert eneste sekund er en avskjed.

Forsoning kontra tilgivelse: Å tilgi er å holde hånden frem og si: "Det er over. Jeg har gitt slipp på alt sinne. Jeg er ikke bitter lenger. Jeg bærer ikke nag". Å forsone seg, er å vite at man aldri kan glemme, at det som har skjedd, alltid vil bli husket, men at det går an å leve med det.