Bokelskere.no

Jeg kjente henne så godt visste akkurat hvordan jeg kunne få det lille , OMO - reine hjertet hennes til å banke , den søte munnen til å le og - om det var det jeg ville - få de blå øya til å fylles med svære tårer.

Den gamle mannen lo. Det vil si, siden det var første gang jeg traff ham , trodde jeg det var et halvhjerta hosteanfall type lungekreft. Det var en slags bobling langt nede i halsen som fikk ham til å lyde som en koselig, gammal sørlandssnekke.

Rakel hadde begynt å gråte og boret ansiktet inn i halsgropen hans. Tårene varmet huden hans der de rant innenfor skjorten , over brystet, over hjertet.

Brillene dogga, det tynne håret lå klistra til skallen, og han hadde på seg den type allværsjakke som den feite, stygge kjæresten din har kjøpt til dere begge til jul

Han signerte loggen, reiste seg og gikk ut av cocpiten for å vise passasjerene sin rad av perler hvite pilottenner i sitt pilotbrune ansikt.

"Kunsten med gjenferd er å tørre å se på dem godt og lenge nok til at du skjønner at de er akkurat det. Gjenferd."

Harry svømte mot lyset, mot overflaten. Lyset ble sterkere og sterkere. Så brøt han igjennom. Åpnet øynene.Og stirret rett opp på himmelen. Han lå på ryggen.Noen kom inn i synsfeltet. Et hestehode. og ett til.

Alt var nytt, men ingenting var forandret

Harry nikket. Olegs russiske overklassefamilie på farssiden. Rus, raseri og depresjoner. Dostojevskij-land.

"Som måste firas. Kan jag bjuda på en drink, Harry Hole?" "Hvem betaler?" "Jag, förstås. Om du lägger ut."