Bokelskere.no

Både for menn og kvinner kan det være vanskeligere å sette grenser og ta store konflikter med mennesker man liker eller er i forhold med, også selv om man har blitt alvorlig seksuelt krenket.

Vi mangler et fullverdig språk for de psykiske aspektene ved seksuelle krenkelser. Et voldtektsoffer som ikke kan vise frem håndfaste bevis på på fysisk underlegenhet i etterkant av overgrepet vil i større grad enn dem med blåmerker bli mistrodd, både av sin egen omgangskrets og i retten.

Det kan være ulike grunner til at folk har problemer med å uttrykke hva de vil og ikke vil. Det gjør gjensidigheten til en usedvanlig viktig tommelfingerregel i det seksuelle møtet mellom mennesker.

Skal bevisene holde i retten, bør det helst være synlige tegn på vold, istykkerrevne klær, og ikke et snev av tvetydighetom følelsene for overgriperen. Man skal ha handlet rasjonelt. Kunne gjengi hendelser i minste detalj, uten for store sprik mellom det man har fortalt politiet mange måneder tidligere og det man vitner om i retten. Men: Ikke være FOR rasjonell heller. Da risikerer man å bli stemplet som beregnende - kanskje til og med hevngjerrig. Som voldtektsoffer i norske rettssaler balanserer man på en knivsegg: Ikke vær for sterk, ikke vær for svak.

Vår påstand er at samfunnet opererer med kun to mulige kategorier av voldtekt; den brutale overfallsvoldtekten, som er utvetydig, stygg og brutal, og på den andre siden, den vanskelige, ambvivalente og uklare relasjonsvoldtekten. Men er disse relasjonsvoldtektene virkelig så vanskelige å forstå, så tvetydige?. Kanskje det slett ikke er slik at offerets signaler er umulige å tyde, eller at maktmisbruket egentlig var vanskelig å få øye på?. Kanskje handler det mer om manglende vilje til å se etter signalene og prøve å forstå dem?.

Mytene slår hardt: " Kvinner ber om å bli voldtatt." "Kvinner nyter egentlig å bli voldtatt." "Enhver kvinne som virkelig vil det, klarer å unngå å bli voldtatt." Voldtektsmytene konstruerer et offerideal som er like lite ønskelig som det er uoppnåelig. Det skaper "verdige" og "uverdige" ofre.

Dessverre har vi en lang vei å gå før voldtekt debatteres på en måte som er tilstrekkelig kunnskapsbasert. Enten det dreier seg om en privat samtale rundt middagsbordet, i sosiale media eller i den offentlige samfunnsdebatten, er tendensen klar: På en og samme tid er voldtekt samfunnsproblemet ingen vil vite noe om, samtidig som det er et problem folk vil vite ALT om. Det er samfunnsproblemet ingen vil vite noe om, fordi voldtekt skaper avsky og ubehag.Man lurer på om man selv kunne blitt et offer, og blir av og til konfrontert med spørsmålet om man selv, eller noen man kjenner, kunne begått et overgrep. Vår påstand er at disse spørsmålene trigger følelser som få makter å ta inn over seg. Derfor leter mange etter kjennetegn ved ofrene og overgriperne som skiller dem fra oss. Og derfor blir voldtekt samtidig samfunnsproblemet folk vil vite ALT om.

Det blir bestandig dratt opp. " hvorfor venta du så lenge med å anmelde? Hvorfor dro du ikke din vei når han banka deg sønder og sammen? Hvorfor fløy du ikke på politistasjonen hvis du mente du var blitt voldtatt? Det er en utfordring å forklare det rasjonelle i noe folk som ikke har vært i en sånn situasjon opplever som irrasjonelt.

Når man utsettes for overgrep,får ofte tvilen,skammen,skyldfølelsen og usikkerheten ta overhånd. For mange fører det til at man ikke forteller til noen hva som har skjedd. Da låses hendelsen ned i en skuff,arkiveres under "ting JEG ikke skulle gjort", på tross av at det er overgriperen som har gjort noe han ikke skulle.