Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Du vet at jeg alltid har tenkt på helhet og integrasjon som nødvendige myter. Vi er fragmenterte skapninger som prøver å holde oss samlet, men det finnes alltid sprekker. Å leve med de sprekkene hører med til å være – nå, rimelig frisk.
«Du kan ikke gå veien før du selv er blitt veien.» Far hadde notert dette Buddha-sitatet i en skrivebok.
Følelser smitter.
«Jeg savner pasientene. Det er vanskelig å beskrive, men når folk virkelig er i dyp krise, er det noe som faller bort. Alt spillet som hører den normale verden til, forsvinner – alt dette falske med Hvordan står det til? Bra, takk.»
Det er underlig at vi alle drives til å gjenoppleve smerte, men jeg har begynt å se på det som en sannhet. Det som en gang var, forlater oss ikke.
Men enhver oppfattet forskjell, samme hvor liten den måtte være, kan bli et argument for Annerledeshet - penger, utdannelse, hudfarge, religion, politisk parti, frisyre, hva som helst. Fiender virker opplivende på oss. Onde krefter, jihadister, barbarer. Hat er spennende og smittsomt og eliminerer beleilig enhver flertydighet. Man bare sprøyter sitt eget svineri ut over andre.
Det finnes musikk i samtale, mystiske harmonier og dissonanser som vibrerer i kroppen som en stemmegaffel.
Siden Platon har vestlig filosofi og kultur hatt en okulær slagside; synet er vår dominerende sans. Vi tolker hverandre gjennom øynene, og anatomisk er de en forlengelse av hjernen. Når vi møter et blikk, ser vi inn i et sinn. En person uten øyne er foruroligende av den enkle grunn at øynene er døren til selvet.
Vi erfarer ikke verden. Vi erfarer vår forventning om verden.
Traumer er ikke en del av historie, de er utenfor historien. De er det vi nekter å innlemme i historien vår.