Bokelskere.no

Demokratiet er ingen tilskuersport.

Tiden går ikke sin gang,
den svikter.
Jeg går ikke min vei,
den brister.

På samme måte som jeg ikke vet hvem den gamle damen er, vet ikke hun noen ting om meg. Det gjorde meg så glad. For i dagene som kommer skal jeg bare være et menneske i verden. Med Utøya inni meg, men det fyller ikke alt.

... da jeg kom fram fra skjulestedet mitt, stirret en politimann meg i øynene, lenge, i fem-seks sekunder. Jeg stirret tilbake, for jeg lurte jo på hva han ville. Da satte de håndjern på meg. De mente jeg fremsto som "upåvirket" av situasjonen og trodde jeg kunne ha vært delaktig i massakren. Kanskje fordi jeg klarte å holde hodet kaldt.
Etter et par timer ble jeg fraktet til land. Det verste av alt var da en stor gjeng med andre AUF-ere gikk forbi. De så på meg mens jeg sto der med håndjern på, og med fem-seks politimenn rundt meg. De gikk vel ut fra at jeg var involvert på en eller annen måte.
Natt til 23. juli måtte jeg tilbringe i en sikkerhetscelle på Hønefoss politistasjon. Jeg har aldri tenkt så mye i hele mitt liv som jeg gjorde de timene. Jeg fikk ikke engang lov til å ringe familien og fortelle at jeg levde. All min respekt for - og all min tillit til - politiet forsvant. For den dagen gjorde ikke politifolkene jobben sin. Og de har heller ikke sagt unnskyld til meg.

I dagene etter 22. juli lovet jeg meg selv å kjempe for et fritt, demokratisk og ikke minst mangfoldig Norge. Om terroristen skulle mene at jeg svikter landet mitt, tar jeg det som et kompliment. Jeg vil ikke være en lydig drabant i hans totalitære fremtidsvisjon.
Til mine venner og kamerater som falt: Vi skylder dere å kjempe videre. Drømmene deres skal bli ført inn i morgendagen

Det er viktig å se skillet mellom AUF og det som skjedde 22 juli. AUF er noe mye mer, og noe mye mindre enn det at unge mennesker blir drept på en øy. Vi som var på Utøya, var også opptatt av fotball og sjekking og slike ting. De som ble drept, var vanlige barn og ungdommer. Vi må ikke glemme det.

Verden er et farlig sted, ikke på grunn av dem som driver ondskap, men på grunn av dem som ser på uten å handle. ( Albert Einstein).

Arrene mine bærer jeg med verdighet, for jeg fikk dem for noe jeg tror på. Jeg fikk dem for Norge.

Jeg vil ikke være Utøya - Eirik. Jeg griner fordi jeg er trist, men det behøver ikke være fordi jeg var på Utøya. Jeg smiler, men det er ikke fordi jeg overlevde. Mitt liv er så mye mer, så ekstremt mye mer.

Nå skjønner jeg mer hvor viktig livet er. Hvor skjørt det er, og hvor bra det er.