Bokelskere.no

Småunger passer jo som håndlangere. Det har de drevet med siden lenge før den franske revolusjon der barn formidlet beskjeder mellom de stridende parter. Unger vil jo hjelpe, det vet de som driver i barnevernet og ser hvordan norske barn sparer på brødet de får på institusjonen slik at de skal ha noe å gi mor når de kommer hjem og hun har vært på fylla og ikke spist på en stund eller savner narkotika som er hennes livs trøst, noe som den lille som aldri har bedt om å bli født ikke forstår.

Dette syntes militsgutta var festlig. - En mann trenger sex er et utsagn som er blitt godt kjent i dagens gjengvoldtekter i Europa, fra mange av de samme ikke-vestlige som har flyttet fra sør til nord. Da blir det "på'an igjen" som bergenske visesanger Jan Eggum synger, og så ruller voldtektene videre i et helt nytt land med nye kvinner å skjende.

Hele barndommen ble jeg beglodd av grønnkledde soldater med maskingevær, tynne hengslete typer som var overalt med de stikkende øynene sine, på vei til eller fra et raid der kvinner ble voldtatt og menn lemlestet.
Jeg øvde meg tidlig opp til ikke å møte blikkene deres.

Den moderne verden preges av en mangelfull forståelse for hvor forskjellige verdier sivilisasjonene faktisk bygger på. Den vestlige kulturen tror ofte at alle tenker omtrent likt og ønsker det samme. Men nettopp fordi verdigrunnlaget er så forskjellig, og fordi man av den grunn ofte ikke forstår hverandre, oppstår internasjonale konflikter.

En glitrende sivilisasjon kan forsvinne. Den kan avvikles, forfalle og råtne på rot. Historien er full av eksempler på kulturer hvis fremvekst først preges av arbeidsvilje, disiplin, et sterkt forsvar og felles verdier. Deretter følger en storhetstid med vekst og velstand. Men før den samme kulturen mister sin storhet og glir inn i fortiden med tapt glans, går samfunnet først igjennom en fase der man forveksler de gamles idealer med gammelmodighet.

Man tror menneskerettigheter kommer uten menneskelige plikter.
Men fordi nedgangstider kan gå over lang tid, - har mennesker en tendens til raskt å vende seg til en ny tilstand uten å forstå alvoret i endringene, at gatene gradvis skitnes til, at det går i roligere tempo, de kriminelle miljøene overtar som den dominerende makten der ordensmakten tidligere styrte, og befolkningen resignerer overfor sine handlingslammede politiske myndigheter og begynner å stole mer på egne sikkerhetsvakter enn på politiet. Moralen degenereres mens alle smiler selvsikkert, og man tror velstanden alltid vil vare uansett hvilke verdier samfunnet er bygget på. Det er derfor det tar tid før det går opp for tilstrekkelig mange at kulturens storhetstid er over. Den er sårt og ugjenkallelig forbi. Man har valgt det selv. Man har sovet når det var tid for å være våken.
Lenge håpet mange det beste og lot det skure og gå. For hvem vil riste treet så den råtne frukten faller til jorden? Det produserer en helvetes ubehagelig støy; og skulle en fremsynt politiker velge å riste hardt, vil han garantert aldri bli valgt inn på noe Storting igjen. Hans karriere ville være definitivt over. Hans tid omme. Ingen hadde villet høre om ham mer, mannen hadde vært dømt til undergang. Særlig hvis pressen var involvert. De elsker som kjent å knuse et synkende skip slik at det aldri kan seile igjen og for så å gå kollektivt derfra og aldri ta ansvar for tragedien som siden utspant seg.
Dette er definitivt det moderne demokratiets svøpe. Det produserer nesten ikke lenger ledere som gjør det som er nødvendig for nasjonen, men ledere som handler i samsvar med det som er opportunt for deres egen personlige karriere; - for Norges del gjerne med internasjonale håp om lekre stillinger i FN, det er jo så gjevt og i tillegg personlig lønnsomt etter endt politisk karriere.

Det må igjen bli lov igjen å fremheve det positive i den vestlige kultur slik at man ikke bidrar til å øke spenninger og følelser i befolkningen ved at nyankomne fremmede har forkjørsrett i ens egen kultur.

Da Storbritannias statsminister David Cameron nylig tok et generaloppgjør med den samme håndteringsmekanismen for innvandring, kom han med et viktig poeng: de europeiske statene må være tydelige på hvilke normer, ideer og retningslinjer som ligger til grunn for vestlig tenkning. Det må kreves at innflyttere viser respekt for dette og underordner seg det europeiske systemet, noe som er en forutsetning for at et multietnisk Europa skal fungere. Cameron påpekte behovet for en sterkere nasjonal identitet.

Nye generasjoner indoktrineres fortsatt i land som Norge, ironisk nok etter omtrent de samme propagandametodene som tyskerne brukte i forkant av og under krigen, til å gjenreise det man tydeligvis ennå ikke har fått nok av: hatet mot jødene, - bare denne gangen skjer det kyndig politisk korrekt med taler fra utenriksministre og offentlige personer.
Man leter frem alt man kan finne negativt om den jødiske stat, fremmer sin anti-israelisme som er vår tids skalkeskjul for antisemittisme, og skjuler for enhver pris hvilket hat som fyller enkelte arabiske grupperinger i regionen rundt Israel.

Man har sett for seg at dersom andre kulturer gis fri adgang til Europa og alle blir tilstrekkelig kjent med hverandre, vil det til slutt bli fred mellom folkeslagene. Da vil mennesket endelig overvinne sine onde tilbøyeligheter og det moderne samfunn kan virkeliggjøre sitt paradis der det blir slutt på krig og nød. Det ligger en nesten religiøs tiltro til det gode i mennesket i denne typen tenkning.