Bokelskere.no

(...) isen ligger forstatt i gatene, nå mange uker gammel er den fastfrosset mot bakken og danner noen slags apokalyptiske flak under føttene våre, sortskimrende og truende minner de om terminerte verdeners gulv hvor bare dødsenglene kan leve.

Varmen har kommet, sommeren er på vei, jeg føler meg svært mye eldre og svært mye skjørere. Den sanden jeg har under føttene, den glødet, det hvite som lyser i øynene mine, det skjærer, og jeg lurer på hvor lenge man kan gå omkring uten å fortelle til noen hva man egentlig går og tenker på, dag som natt.

Jeg liker godt å se på disse tingene, datteren min som forsøker å komme inn i verden, men jeg synes også det er sårt å se denne forjettende bevegelsen utfolde seg foran øynene mine, enda et lite menneske som ønsker å bli voksent, enda et lite menneske som om noen år skal tenke: Alt jeg ville bli, har jeg blitt, alt jeg har blitt, ønsker jeg å bli kvitt. Jeg husker hvordan jeg, da jeg gikk på ungsomsskolen, begynte å stå foran speilet og betrakte mitt eget ansikt som om det var en fremmeds.

For hver dag som går, får jeg mindre og mindre framtid og mer og mer fortid, og for hver svidde dag som ryker bort, vokser kun én ting: ensomheten. Jeg vet ikke. Jeg kan ikke forklare det, jeg kan bare leve det.