Bokelskere.no

"Men her har du meg igjen, nå bare snakker jeg igjen -
Det bare fosset fram i henne. Hun visste om det selv, at sånn holdt hun på, men sluttet hun med det? Nei, i stedet snakket hun om det."

Men bestemor, altså, hvis du vil dø før det, så kan du jo bare springe ut i gaten foran en bil.

For av alt som beveger seg i meg, er dømmesyken min det jeg forakter mest, ja, den dømmer jeg hardest.

Mer skulle det ikke til. Nå hadde Sven en perfekt dag, han satt på entrakter ved siden av en vennlig kvinne og han fikk spise en kjeks.

Vi hadde sjelden besøk i helgene, ja, for så vidt heller ikke i ukedagene. Dette merket jeg selvsagt, at vårt hus var et lukket hus, for sånne ting snapper barn fort opp idet de kommer i skolealderen og for første og siste gang i livet får muligheten til å vandre fritt inn og ut av andre menneskers hjem.

For hver dag som går, får jeg mindre og mindre framtid og mer og mer fortid, og for hver svidde dag som ryker bort, vokser kun én ting: ensomheten.

(...) og jeg ble slukt opp av hverdagene som renner på hverandre som fallende dominobrikker; arbeid, barn, det ene som tar det andre, og umerkelig blir du bare eldre.

Kom, jeg, bli min ville hund.

Så gikk hun noen steg fram, sto rett opp og ned foran pappas grav, trykket smurfen i hånda, og den begynte å plystre sin glade melodi, en taktfast melodi, en slags himmelsk hornmusikk.

Det var en fin tid. Pappa hadde, nok en gang, glidd inn i skyggene, hvor han vel egentlig hører hjemme.