Bokelskere.no

Det er lenge til vinteren, det er lenge til sorga er over, det er lenge sidan sorga kom. Alt er langt, dagane er lange.

Ingen bakgrunnslarm, bare rene lyder. En traktor, en fugl, en hund, en stemme. Ingen lyd blandet seg i et mylder av andre lyder.

"Andletet hans var så nære at eg bare så augo hans, augevippene, pupillane, det lukta røyk og øl. Eg skalv over heile kroppen, det var så vondt at eg nesten ikkje fikk puste. Så kom han heilt nær, kyssa meg og eg fikk puste igjen. Mjukt. Hardt. Vondt. Godt. Varmt. Kaldt. Og eg tenkte at tek du på meg nå, så dør eg."

"Han hørte ikke hjemme i Oslo; han hadde for hard hud på hendene, for brede skuldre, var for brun og værbitt, hadde for sterke armer og et annerledes blikk."

"Etter en time med kristendom og livssyn vi hadde for et år siden, ble jeg kristen. Eller, jeg tror nok til at det sikkert lønner seg å be om kvelden."

Eg kikkar fram og ut vindauget, klarer ikkje halde tilbake tårene når eg ser Sigurd stå og kaste stein etter stein mot sitt eige vindauge

Han er der. Stor og sterk og Sigurd. Tek imot meg, litt flau på flyplassen, tør ikkje klemme, men tek meg hardt i handa. Ser seg rundt. Køyrer meg heim til leilegheita hans, og der tør han å klemme. Me ligg og ser i taket, armen hans er nær min, låret hans er nær mitt. Eg er heil roleg, alt han seier går heilt inn og eg tenker at nå. Dette er meg. Dette er oss.

Da dei byrja på ungdomsskulen blei eg plutseleg så mykje mindre, eller så blei dei så mykje større. Eg gler meg til å byrje på ungdomsskulen, til at dei to åra mellom oss igjen bare skal vere år, ikkje avstand.

Nå var jeg her igjen. Det var som om jeg aldri hadde dratt, som om følelsene jeg hadde før jeg dro hadde blitt igjen i rommet og ventet på meg.

"Du? Ser du for deg året og ukene i rundinger?" spurte Julie en kveld for lenge siden da vi fremdeles delte rommet på loftet.