Bokelskere.no

Jeg kjemper hardt. Og jeg vet hva det er mot: frykten for å elske henne.

Gamle båter burde man vise ære, Julian. Vi burde dekorere dem og vie dem til havet med pomp og prakt. Treverket i dem har opplevd så mye. Og vet du at fuglene som flyr ned på dem, er sjelene til forsvunne sjømenn?.

Når alt kommer til alt ,så gjør vi jo ikke annet hele livet vårt igjennom enn å søke etter vår annen halvdel: Et menneske som aksepterer oss,som gjenkjenner oss og som elsker oss som seg selv.

Jeg må unngå relasjoner hvis de blir for nære og tette. Nervene takler ikke et eventuelt brudd med en jeg er virkelig knyttet til

Jeg tror det finnes evige øyeblikk i livet. Et menneskeliv er – slik jeg ser det – ikke en rett linja, bare en masse punkter. Livet følger ingen logikk, men det hva det er på grunn av det jeg kaller evige øyeblikk. Det finnes neppe av dem, kanskje fem-ti, avhengig av hvor lenge vi får leve. Men de former oss, disse evige øyeblikkene. De former livskursen vår, styrer oss kanskje inn på nye veier. Når vi fanges av kjedsomhet og har gått i dvale, de fører oss i kontakt med de ytterst få menneskene som virkelig betyr noe for oss, legger noen ganger relasjoner øde og etablerer andre ganger nye. Noen av disse evige øyeblikkene fører oss inn i valg som er fatale, andre ganger i avgjørelser som revolusjonerer livene vår i positiv forstand.

Jeg er kommet til et punkt i livet der jeg ikke vet forskjell på opp og ned. Høyre og venstre synes å være det samme. Fram og tilbake virker like langt.

Jeg gjentar for meg selv: Alt er enkelt og greit. Men den ubehagelige følelsen blir ikke borte. Jeg angrer at jeg startet den tåpelige samtalen på Slottsplassen, men den kan ikke slettes. Sabine kysser meg på kinnet og vinker farvel i døren.

Jeg tenker at livet er den ene knuste illusjonen etter den andre, og at illusjonen om oss selv er den aller skjøreste.

En død mann kan ikke bryte ut av sin grav og komme tilbake, sier jeg til meg selv. Men det hjelper meg ingen ting. Jeg lider nemlig under forestillingen om at min far også rent fysisk en kveld vil vende tilbake fra de døde og plutselig stå i døren, peke på meg og si enda en gang:
- Du er ikke noe menneske, Julian. Du er en tilstand.

En tilstand...

Hver kveld når jeg skrur av lyset, tenker jeg: I natt skjer det. I natt vil Kommandanten bryte seg ut av kisten, i natt vil graven hans være tom. Han vil stå over meg og spørre hva i helsike jeg driver med, hva jeg har brukt det totalt unyttige livet mitt på, og selvsagt anklage meg for drapet. Jeg vet at det bare er et spørsmål om tid før han bryter seg ut og oppsøker meg. Hver natt sover jeg med kniven ved siden av meg, som om den skulle kunne verge meg mot den døde…