Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
For lykken er ikke av utvortes art, om det enn kan se så ut, det er midlet som er av utvortes art.
Lykken er noe dypt i ens indre og kommer først og fremst an på det.
Om en snakket litt mindre på jorden, kom en sikkerlig lenger frem.En snakker seg ikke til lykken, snakk det er ikke annet enn støy. Snakk forresten til kyren og sauen, en får likeså fornuftig svar som en får ut av mennesker flest...
Markus ville ikke slå noen ihjel, om han fikk hele verden for det. Hva skulle han med hele verden? Hva betydning kan det vel ha, om én har lite grann mere enn en annen?
Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med jordens. Markus står det kanskje på brettet, hva for en Markus var det?
Det suste sakte utenfor huset, det evige stod mot glasset og så inn med et dypt blikk
Han så hvordan menneskets liv var ment, hvordan de satt til bords rundt jorden og holdt måltid og spiste og drakk. Det var ment som et brorskapsmåltid, lykkelig den som forstod det var slik, det var ment som et kjærlighetsmåltid som skulde binde dem alle isammen innen den store adskillelses stund.
Slik går Markus' liv, slik faller årstidene for ham, de følger hverandre langsomt og rolig, de kommer og går uten større sprell. Å, men de luller ham inn i en fred - en stille tilfredshet som varer og varer og som er livets innerste mening, dets lønn mot sig selv, som det gjerne vil gi. For tilværelsen har ikke mørket som mål, ikke gledesløsheten og tvilen og døden, tilværelsen har lyset til mål og gleden, takknemligheten og håpet. Det er alt sammen tilværelsens lønn, forborget dypt i dens eget skjød ...
Alt dette er til for ham, han tar bare lukke sinnet opp, så møter det ham med blidhet og fred. Og da kan ikke Markus annet - han stemmer opp en lovsang til jorden, vel ikke med lydende vers akkurat, men med innvendige toner og ord.
Se bare til stemorsblomsten som står og gror på enhver plass, det er små gode barneansikter som titter smilende frem fra sitt. Og se prestekraven og klokken, de er jo hver for seg slike undere at en må blues der en står. Den første er kantet med hvite tunger, som faller ifra som den fineste krave og kunne vært en engels pryd. Og den andre er støpt om en finger, som er dyppet i himmelblået, og siden sirlig utklippet i kanten og hengt som pynt på et grønt strå. Den dyktigste mester på jorden kunne ikke uttenkt det skjønnere, om han fikk tusen læreår. Og så skulle all den skjønnhet være et spill av tilfeldigheten?
Gud er jorden og altets kilde, frembringeren av stoffet omkring en, skaperen av lyset og livet, kraften og gnisten i det som er til. Han er også tildanneren av det, han har sluppet jorden av hånden og satt den i sving med alt sitt. Nu går den i fart om solen, alt mens den ruller sig sakte omkring, så stillingen endrer sig dag for dag. På det vis blir her natt og dag, blir her sommer og vinter, arbeide og hvile. Det er innrettet med storartet innsikt, her er tatt hensyn til alle sider, alt er uttenkt så fint og nøiaktig at her enn ikke finnes et insekt, uten det har fått anvist sin plass - sin oppgave i det veldige bruk og har sin bestemmelse og sitt mål. Hvordan er det ikke med sommerfuglen? Hvad er her ikke for et innbyrdes samspill mellem humlen og blomsten, mellem mulden og treet? Hvor er det ikke vidunderlig ordnet med vinden og solen og regnet og alt? Men enda all denne orden er til, enda så finnes her hoder, som mener at her ingen ordner har vært. Her er intet ophav, her er ingen skaper, den største frembringer har ingen frembringer. Om derimot de samme hoder får en usselig hummerteine, så tviler de ikke et øieblikk på at her har vært en mester for den. De tar på ingen måte ha sett ham, teinen er mere enn godt bevis for at han virkelig må ha vært til. Se, hvor den er fornufig innrettet, her er åpne masker og spiler, så vannet og lyset får fritt spill. Og dertil er her to kalver for gjesten, to aldeles patente dører, som nok lar ham komme inn når han vil, men vanskelig slipper ham ut igjen. De er gjort med makeløst snille, hele teinen er bare snille og vidner om ophavets kløkt og forstand. Teinen har sikkert nok sin frembringer, en teine kan vel ikke gjøre sig selv? Det kloke hode smiler og spør.
Og hva er så en teine mot verden? Lite grand hyssing og lite grand spiler ordnet isammen med knuter og stifter, det har sitt ophav utenfor tvil. Men jorden og stjernene, allnaturen, livet som lever, tilværelsen selv - det er derimot ophavsløst. Det har ingen som helst frembringer, det er blitt til uten plan og forstand, uten hensikt og mening, uten vilje og ånd. Det er et spill av tilfeldigheten, det er naturlig og ingen ting mer. Derimot teinen, se det er noe annet. Den har tydeligvis sitt formål og er uttenkt med omhu og kløkt, den er beregnet å tjene sitt ophav - her står så utvilsomt en mester bak den. Det små, det fattelige, det simple - det har sin herre og byggmester bak. Det store, det gåtefulle, det høie - det er ikkun blindt spill. Snusfornuften forstår ikke verket, følgelig er ingen skaper til. Det største hus har ingen byggmester, den største lov har ingen lovgiver. Forstår hummeren hvorfor den fanges? Nei, det forstår hummeren ikke, men like godt så er fangeren til...