Bokelskere.no

Narkotikamarkedet fungerer på mange måter som et vanlig marked. Selgere henger rundt, kjøpere kommer og går som på et grønnsakstorg. Tilbud og etterspørsel bestemmer prisene på heroin som de gjør det på tomater. Kjøperne ønsker god kvalitet til fornuftige priser, og i likhet med broccoli-kjøpere kjøper de av selgere de vet leverer gode varer. Selgerne, på sin side, forsøker å øke fortjenesten.
Kundene forhører seg flere steder og forsøker gjerne å prute. Men her er det en forskjell fra grønnsakstorget - mens agurkkjøpere bare bruker en promille av lønnen sin på agurker, bruker heroinister nesten hele inntekten på stoff. De pengene har heroinisten ofte tigget seg til, stjålet eller solgt sex for. Altså er det viktig å få så mye som mulig for pengene.

• Hvis narkomane ble behandla med større respekt, så ville de lettere komme seg ut av det?
• Det er ikke sikkert de kom seg lettere ut av det. Men de ville kanskje fått en bedre livskvalitet, som det heter. De ville kanskje følt seg litt mer ålreit.

De tror kanskje at hvis de gir meg lillefingeren, så tar jeg hele hånda.

Faren kjøper mat til ham noen ganger, som om han tenker at hvis han bare holder narkomanen Hugo i live, vil sønnen hans en gang komme tilbake.

Jeg skulle i bursdagsselskap til Kjell i klassen. Vi tok buss, og da klassekameraten min Tom Roger kastet opp i bussen, ble jeg så forfjamset at jeg gikk av, flere stopp for tidlig. Så måtte jeg begynne å gå i retning Kjells hus. Etter at jeg hadde gått et stykke, kom en fyr som ble kalt "Rune på saga" syklende. Rune på saga var ungdomsskoleelev. Han hadde dongerijakke med fôr og gikk for å være sterk. Han var en av dem jeg fryktet. Men til min store overraskelse viste det seg at Rune på saga hadde kommet for å hente meg. På tomannshånd viste han seg å være harmløs, og faktisk ganske grei. «Sett deg på sykkelen,» sa Rune på saga. Så syklet han meg helt ned til bursdagen til Kjell. Det forandret hele forholdet mitt til «ungdommene». Etter det var jeg ikke lenger redd dem. Spørsmålet var om det samme kunne skje med heroinistene. At Hugo var heroinistenes Rune på saga, som begynte å få meg til å se at de narkomane verken var farlige eller aggressive, men ganske sløve, omgjengelige mennesker med problemer?

Men om folk ikke er så modige og fordomsfrie? Da vil det bygges en mur mellom oss seere og de narkomane. De vil stenges ute fra vårt fellesskap. Den heroinisten som skulle ønske å tre tilbake i dette fellesskapet, må forsere denne muren.

Sprøytespissen er et kulturelt symbol. Noen svimer av bare ved synet. Egentlig er det et paradoks, for sprøytene brukes i hovedsak av leger og ofte til å redde liv. I stedet forbindes de med forfall - et skittent våpen man kan bli truet med, noe som sprer aids, et fremmedelement som truer med å trenger inn i kroppen. Sprøytene symboliserer heroinister i den grad at de definerer dem språklig: De kalles sprøytenarkomane. Oder oppsummerer det hele - sprøyta og mennesket er ett.