Bokelskere.no

Mens Hugo leste, kunne han plutselig begynne å le. Hvorfor lo du nå,? spurte Anja, men Hugo delte det ikke med henne. Hun var sjalu på bøkene. Hun mente han forsvant inn i bøkenes verden når han var deprimert.

Er vi noen gang
i stand til å fungere
sosial uten
ensomheten
NÆRE eller et annet sted?
NO NO NO NO NO NO NO NO

Hugo

Alle smuler små de er,
blir ingen bløtkake.
Frost og uvær, kalde tær,
men ingen gir meg kake.

Hugo

Når er det at du ikke
tviler på og hater deg
sjøl.
Sammen med andre?

Aleine, med en hund og
en hest, i en BMW?
Kanskje aleine i en båt
langt fra alle kyster.
MULIGENS

Hugo

Betroelser, skriftemål
samtaler om liv og død
kjærlighet og hat er
sjelden vare. Jeg
ville ikke ødelegge, men
jeg gjorde alt for å gjøre det.

Hugo

Hugos mor grubler mye, og noen kvelder kan hun ringe meg og gråte. Når jeg sender henne barndomsbildet av Hugo med teaterkikkerten, som vi tenker å bruke som omslag, skriver hun et kort tilbake og forteller at det minner henne om et Bjørnstjerne Bjørnson-sitat. «Bildet fikk meg til å tenke på Bjørnsons Arne: 'undrer mig paa hva jeg faar at se over de høie fjelle. Øiet møter vel bare sne. Rundt omkring staar de høie tre'».

• Hadde det ikke kostet meg livet og all min tid, ville jeg gjerne gått på heroin hele livet, sier Dag plutselig.
• Hvorfor det?
• Fordi det er så smertefullt å leve. Det tror jeg Hugo synes også... Livet er så absurd. Vi er her i ti sekunder, relativt sett. Hva vi gjør her - i det store og det hele... ikke har jeg barn heller... og så er man plutselig borte igjen, og du er allerede slettet. Stort sett er livet totalt meningsløst. Og så igjen: Det er et vidunderlig mirakel at det i det hele tatt går an.

Vi kunne sitte i timevis og bare ha en følsom stillhet sammen. Vi har vært mye stille sammen. Kanskje er det derfor jeg regner ham som en av mine beste venner - vi kunne være stille sammen.

Det er ikke så ofte jeg kommer inn til folk, sier han.
Bussen kommer, stopper, venter. Før jeg går inn, tar vi hverandre i hånda. - Hvordan synes du at det gikk? spør jeg.
- Greit, sier han. - Du vet... tiden leger alle sår.

Sangen "Jeg er redd" har dette dystre, angstbiterske, depressive elementet:

Hvorfor må jeg være så negativ,
hvorfor må jeg være så kald.
Livet er fullt av godbiter,
jeg har vel bare ikke sett dem.
Jeg er redd.
Hvor er det vi har tenkt oss hen.
Det er ingen jeg kjenner her, kjør meg hjem.