Bokelskere.no

Vi lå tett sammen på madrassen hennes foran peisen i den røde stuen. Det var bare Ida og meg. Datter og mor, som det så ofte hadde vært det året. Ida gråt og sa: "Jeg vil ikke dø fra deg, mamma. Jeg vil ikke at du skal få det vondt." Jeg vet ikke om mine ord greide trøste henne den natten.

Alle har vi begrensninger og muligheter i livet. Det gjelder å se dem, og å forholde seg til dem. Jeg kan la mulighetene veie tyngst, eller begrensningene. Det er opp til meg.

Vi fikk ikke være sammen med med Ida i mer enn 19 år. 19 fattige år, vil mange si. Nei, det var 19 rike år.

Vårt viktigste byggverk er barna våre. Vi må investere i deres grunnmur. Det er vårt ansvar som foreldre å gi barna våre trygghet, og å gi dem tillit til egne evner og egen styrke. Det er vårt anvar å legge de aller viktigste, første steinene i grunnmuren deres. Det er vi som skal lage fundamentet som skal holde dem oppe når de møter livets små og store utfordringer.

Alt ser annerledes ut fra innsiden. Jeg visste om smerten forbundet med kreft før Ida ble syk. Men jeg visste ingenting om kjærligheten.

Jeg kan ikke vente med å leve til sorgen er over. Jeg må også leve midt i sorgen, savnet og smerten. En stund er det nettopp det som er livet.

Jeg må akseptere at livet gjør vondt, til tider. Livet er ikke bare godt og problemfritt. Kanskje er det nettopp den veldige smerten som gir meg tilgang til den uendelige gleden over de små detaljene. Kanskje er det nettopp på grunn av den lange, tunge vinteren at jeg plutselig er i stand til å føle våren så sterkt.

Det er så vanskelig å ha henne med, samtidig som jeg er sammen med mannen min, barna mine og barnebarna. Jeg er sammen med Ida i stillheten og ensomheten. De andre tilhører livet, og der er ikke hun.

Det er fire år siden den kongolesiske kvinnen så meg inn i øynene og sa: "Ikke glem meg." For åtte år siden så et par andre øyne inn i mine og ba meg om ikke å gå til grunne. Jeg har ikke tenkt å glemme. Og jeg har ikke til hensikt å gå til grunne.

Jeg har tenkt å gå videre...

Det betyr ikke at barns sorg ikke er smertefull. Deres sorg er like vond, like stor og like viktig som voksnes. Men den er mer naturlig, mer genuin. Det skal mye avlæring til før vi lærer oss å leve. Jeg tror sorgen blir lettere å bære hvis vi gjør som barna. Hvis vi gir oss selv rom til å føle instinktene og følelsene våre, og hvis vi gir rom for hverandre.