Bokelskere.no

Sorgen min har lært meg at sorg ikke er farlig, ikke noe å legge bak seg, men å leve med.

Vi har alltid et valg. Dermed er det ikke sagt at det er lett å velge. Men vi har alltid et valg.

Vårt evige fokus på frisk, slank, lykkelig og vellykket gjør det ensomt å bli syk, ensomt å dø, ensomt å sørge.

På torsdag danset Ida. Fredag ble hun diagnostisert med leukemi. Lørdag var hun innlagt på Rikshospitalet. Søndag truet milten med å sprekke. Mandag fikk hun sin første cellegift.

Noen ganger er dagene bare dritt, uten noen spesiell grunn. Jeg tror det beste jeg kan gjøre, er å akseptere at sånn er det. Og at alle andre er dumme når jeg er sur, som det stod på plakaten på kjøkkenveggen vår en gang i tiden.

Det er fire år siden den kongolesiske kvinnen så meg inn i øynene og sa: "Ikke glem meg" . For åtte år siden så et par andre øyne inn i mine og ba meg om ikke å gå til grunne. Jeg har ikke tenkt å glemme. Og jeg har ikke tankt å gå til grunne. Jeg har tenkt å gå videre...

Behandlingen må ha kostet en formue. Alt som kunne prøves, ble prøvd. Likevel døde Ida.
I andre deler av den samme verden trengs småpenger for å redde liv. Der blir ingen ressurser satt inn. Det er ikke økonomisk lønnsomt å redde liv i fattige land. DET er urettferdig.

Da Ida ble syk og døde, sa alle at det var urettferdig at hun som var så ung og livsglad, skulle få kreft. Men det var ingen urett som var begått. Kreft finnes. Sykdommen rammer vilkårlig. Denne gangen var det vår tur.

Tenker vi noen gang over hvor heldige vi er, vi som er født idenne delen av verden ?

Det skal så lite til før alt raser, sier vi. Det kommer an på hvor solid grunnmuren vår er, hvor støtt vi står.