Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Det lyse håret var bustete. Hun var så tynn som regnet. Hun sukket, satte blikket i foreldrene, gjorde en bestemt bevegelse med begge hendene og sa: -Alle er fine. Og ingen er døde. Kan vi gå nå?
Og nå var skogen helt stille igjen og Siri visste det før hun visste det helt sikkert, at nå var Syver død.
Alt hun hadde igjen av Syver var tett skog og våt hvit snø og en skittengrå hjemmestrikket lue som var litt for stor og som gled ned over øynene hans. Men hun så ikke ansiktet hans.
Hun klatret ut av senga og dro silketeppehåret sitt med seg, lukten sin, varmen sin, kanskje hun ville komme tilbake hvis Siri gråt enda litt høyere? Men da Jenny ikke kom, åpnet Siri øynene. Jenny sto i døråpningen og hadde alt rukket å ta på seg den havgrønne morgenkåpen. Øynene hennes var blitt hvite. Ikke bare området rundt pupillene, men pupillene også. Siri gråt at hun måtte komme tilbake til senga, lese for henne, kile henne i nakken, nå måtte hun høre etter og se på henne med de andre øynene sine, ikke de hvite, men de blå, og til slutt avbrøt Jenny datteren med den rolige stemmen, den uten mørke og uten lys, og sa: -Hver kveld gråter du, Siri, hver kveld og nesten hver morgen, også, og dette er den syttitusende gangen du gråter, og jeg kan ikke bry meg sytti tusen ganger, gå og legg deg i din egen seng og la meg være i fred.
-Vi tar med oss paraplyer og fester dem til fluktstolene og later som om de er parasoller, sa Jenny, - og så sitter vi under hver vår parasoll og lar stormen komme.
Tolv år og ting du kan gjøre: Du kan sitte stille og drikke te mens moren din dingler et hårstrå foran faren din og skriker, du kan drømme om vannliljer, du kan løpe for harde livet og bli tatt imot av et mann som ikke klarer å holde deg.
Det eneste som hjalp mot mareritt var å ligge i senga og i våken tilstand tenke gjennom hver eneste ting som muligens kunne bli til et mareritt når man sovnet.
En gang var Mille virkelig, en gang så hun på Simen og lo. En gang het hun Mille, men så forsvant hun i tåka. Spadene var virkelige. Syklene var virkelige. Gropen hun lå i var virkelig. Men Mille var ikke virkelig. Mille var et slør av natt og frost som av og til gled gjennom ham og dro gleden hans med seg. Simen hadde ikke glemt henne. Han tenkte på henne når han ikke fikk sove eller når høsten nærmet seg og lufta luktet av krutt og vått og vissent løv, men det var lenge siden han hadde tenkt på henne nå.
Da hun mistet balansen og sykkelen veltet overende, var det som om nedoverbakken ble levende. Den slo og klorte og beit og dengte løs på henne.
Jenny var ikke død. Men hun var ikke akkurat levende heller.