Bokelskere.no

Livet skred fram. En engelskmann sa en gang at ekteskapet er et la0ngt og kjedelig måltid der puddingen blir servert først.

(...) what you end up remembering isn’t always the same as what you have witnessed.

Historie er vissheten som oppstår der hukommelsens feilbarlighet møter dokumentasjonens utilstrekkelighet

Jeg hadde lest et eller annet sted, at dersom du vil at andre skal legge merke til det du sier, skal du ikke heve stemmen, men senke den.

Finnes det noe mer overbevisende enn en sekundviser? Likevel skal bare den minste nytelse eller smerte til for å lære oss tidens tilpasningsevne. Noen følelser øker den, andre saktner den.

History is that certainy produced at the point where the imperfections of memory meet the inadequacies of documentation

Når du er ung - da jeg var ung - vil du at følelsene dine skal ligne på de du leser om i bøker. Du vil at at de skal omvelte livet ditt, skape og definere en ny virkelighet.

Hvor ofte forteller vi vår egen livshistorie? Hvor ofte foretar vi tilpasninger, utbroderinger, gjør sleipe forkortelser? Og jo lenger livet varer, desto færre omkring oss kan utfordre framstillingen vår, minne oss om at livet vårt ikke er livet vårt, men bare historien vi har fortalt om livet vårt. Fortalt til andre, men - i all hovedsak - til oss selv.

I'd read somewhere that if you want to make people pay attention to what you're saying, you don't raise your voice but lower it: this is what really commands attention.

Det slår meg at dette kan være en av forskjellene mellom ung og gammel: Når vi er unge, finner vi på forskjellige framtider for oss selv; når vi er gamle, finner vi på forskjellige fortider for andre.