Bokelskere.no

I wrote huge number of letters that spring: one a week to Naoko, several to Reiko, and several more to Midori. I wrote letters in the lecture hall, I wrote letters at my desk at home with Seagull on my lap, I wrote letters at empty tables during my breaks at the Italian restaurant. It was as If I were writing letters to hold together the pieces of my crumbling life.

I would try clamping my eyes shut and gritting my teeth, and wait for it to pass. And it would pass - but slowly, taking its own time, and leaving a dull ache in its path.

I told her I missed her, that I had been hoping, one way or another, to be able to meet her and talk. In any case, I wrote, I've decided to make myself strong. As far as I can tell, that's all I can do.

Jeg gikk inn i huset og trakk for gardinene, men duften av vår klarte jeg ikke å stenge ute. Den var overalt, og det eneste den fikk meg til å tenke på, var forråtnelse. Jeg satt bak fortrukne gardiner og forbannet våren og alt den brakte med seg. Det var et tungt, gnagende hat som kom langt innenfra. Aldri noen gang hadde jeg hatet noe så sterkt og intenst.

Å kjenne lukten av en bok og berøre papiret - bare det var nok til å gi meg en intens lykkefølelse.

Den lille gesten var så vidunderlig og varmende at den et øyeblikk nesten fikk hjertet mitt til å stanse.

If you only read the books that everyone else is reading, you can only think what everyone else is thinking.

Nå sier det seg jo selv at verden ville få problemer om det ikke fantes en og annen - men ikke altfor mange - med en brennende interesse for karttegning. Men det slo meg som ganske besynderlig at en person som ikke kunne uttale ordet "kart" uten å stamme, skulle nære et slikt dypt ønske om å jobbe ved Nasjonalt geodetisk institutt.

"Han vasker til og med gardinene," fortalte jeg de andre, men ingen trodde meg. Til det var forestillingen om at gardiner er noe som kan eller bør vaskes, for fremmed. For dem var gardiner noe som hang i vinduene, ferdig med det, og det ville ikke falle dem inn å gripe inn i naturens gang.

Hvorfor flagget måtte tas ned om natten, aner jeg ikke. Staten fortsetter jo å eksistere om natten også, og verden er full av nattarbeidere; veiarbeidere og drosjesjåfører og bartendere, brannmenn på nattskift og alle kontorbyggenes sikkerhetsvakter - jeg synes det er temmelig urettferdig at ikke alle disse nattarbeidende menneskene skal nyte godt av Statens høye beskyttelse.