Bokelskere.no

Tenker du også slik? Skriv og så får folk si hva de vil?
Ja, det er omtrent... Det er det at mor er død, vet du. Jeg kunne slappe litt mer av.
Men det var jo lenge siden ?
1991, ja. Jeg har vært fri siden 1991. Jeg ble friere. Jeg gjorde det. Særlig når det gjelder omdømme. Før måtte jeg ta hensyn til det, jeg måtte være forsiktig så jeg ikke sa noe dumt. Utad var der veldig frigjørende. Med en gang etter hun var død begynte jeg å si at nå er det ikke så farlig. Nå er moren min død, så nå kan jeg si hva jeg vil

Snakker du i stedet om romankunsten som en slags andakt? Et rom der du går ut av verden?
Ja, i så fall en andakt i likhet med den jeg hadde da jeg leste Hamsun for første gang.
Et pustehull?
Nei, mer enn et pustehull, det er faktisk en andakt. Det er det faktisk. Romanen er en andakt, ja.

Mitt siste håp er egentlig nynosken. Jeg tror de folkene vil holde ut lenger. Skal norsk litteratur overleve, er det gjennom nynorsken. Bokmålsmennesker er de slappeste allierte jeg kan tenke meg. De tar ikke fem øre for å innføre engelsk

Akkurat nå går det langsommere enn da jeg hadde skrivemaskin, for jeg skriver mye feil. Jeg kjører inn datamaskinen, og foretar mange rettelser. Hvis jeg ser at noe er feil, kjører jeg det opp og retter med en gang. Jeg har ikke rettetast, vet du.
Du kan vel bare stryke ? Slette ?
Det gjør jeg mye. Men jeg har ikke rettetast.
Hva mener du med rettetast ?
Jeg trodde alle maskiner var utstyrt med det? Hvis man skriver feil, hvis jeg skriver nøddvendig med to d-er, så kommer han og streker under med rødt. Se, dette må du rette opp sier han. Men jeg vil ikke det! Jeg vil ikke bli behandlet som en skoleelev!
Men dette er autokorrektur som du bare kan skru av.
Jeg har fått det til nå, jeg har fått leverandøren til å skru den av. Herregud, først min mor, og så en rettetast!

Jeg skal ikke si noe stygt om lærere, men jeg har alltid reagert på at voksne prøver å friste ungdommen. Jeg skjønner ikke hvorfor man gjør det. Ungdommen skal ikke fristes, ungdommen skal få høre at de er dumme, umodne mennesker som må lære den norske kulturarven for å bli voksne mennesker. Det er ingen vits i å friste med noe som helst. Og dette snakket om at Ibsen er like spennende som en kriminalroman, herregud, det er han slettes ikke! Han er ikke spennende som en kriminalroman. Jeg er glad for at jeg gikk på en offentlig skole som i hvert fall den gang greide å tvinge elevene til å kjede seg med den klassiske litteraturen som de ikke hadde noen som helst forutsetning for å skjønne. Jeg er glad for at det fantes en skole som skulle innføre folk i kulturarven.

Idrett i det hele tatt var jeg gjerne med på.Men jeg har ikke vært veldig aktiv, og jeg har aldri vært på et eneste foreldremøte på skolen. Aldri. Men da barna gikk i barnehage, stilte jeg med stor glede opp klokka sju om morgenen og sto i gangen og så på Santa Lucia. Men jeg ble skilt da Gry var veldig liten, og også før Ellen begynte på skolen, så Kjersti er den eneste jeg har hatt på skolen. Men jeg gikk ikke på foreldremøter da heller. Nei, skolen får lærerne ta seg av

Hvordan taklet du å være helgepappa?
Jeg kan ikke si det var så problematisk. Jeg har alltid tenkt at herregud, vi trenger ikke mase så mye, la oss heller holde oss inne og ta det litt rolig.Ikke mase. Jeg tror vi levde et rolig familieliv. Jeg er disse ungenes kjødelige far, jeg er ikke deres lekeonkel, jeg skal ikke underholde dem, ærlig talt, det må de greie selv.

Ja da, på syttitallet sa jeg at jeg godt kunne tenke meg å være norsk ambassadør i Danmark etter revolusjonen. Jeg visste jo at AKP ikke var noen søndagsskole. Hadde de fått makten, ville det blitt veldig tungt.
Var danskene for bedaglig anlagt til å gjøre revolusjon?
Det var liksom ikke noe håp for danskene på venstresiden, de holdt på med sitt, med 40 forskjellige retninger. Nei, i Danmark ville det være kapitalisme til evig tid. Så jeg tenkte det ville være fint å være ambassadør i Vestens siste kapitalistiske dyrepark. Dermed innrømmet jeg en viss sans for den kapitalistiske levestilen, med lange frokoster og øl og dram, og ikke for mye jogging.

Mitt inntrykk er at mange yngre mennesker synes sin egen tid er helt fantastisk. De dyrker banal teknologi på en måte som er meg helt fremmed. Men det er klart, hvis meningen med livet er å se på underholdningsserier fra USA, ja vel, da har jeg ingenting å snakke med dem om. Men selv om jeg var kjepphøy ungdom, hadde jeg stadig vekk en dobbelthet på det. Vi så heldigvis ikke på vår egen tid som den mest fantastiske tid verden har hatt. Det er vel forskjellen. Jeg greier ikke leve uten dobbelthet, jeg synes det er uutholdelig å møte mennesker uten dobbelthet.

Men hva var det som grep deg da du leste Myten om Sisyfos [Camus] i Sandefjord?
Det hadde med likegyldighetens problem å gjøre. Tilværelsens utrolig mangel på svar. Det gjorde inntrykk da jeg var i min mest inntrykksfølsomme alder. Universets isnende koldhet. Det er de samme spørsmål man fortsetter å stille resten av livet. Ingen kan jo si at universet ser muntert ut. Man kan beundre stjernehimmelen, og i grundtvigsk forstand prise den deilige himmel blå. Men i virkelighetetn er det en sur norsk kulde