Bokelskere.no

Det finnes ikke folk som ikke har hatt en barndom. Som er bortimot vond, som har vært hard.

"Når man møter mennesker," kunne hun si, " så må man huske å være høflig, for da vil de like deg." Og en hel rekke slike utsagn. Nei, tenkte jeg. Slik skal det ikke være! Det er en oppdragelse til å bli en slave. Det var en oppdragelse til å bli den fullkomne småborger, uten den småborgerlige vulgaritet som skal til for å gjøre deg ordentlig rik. "

Jeg har ingenting imot at andre forfattere, enten de heter Knausgård eller Mykle eller hva de nå heter, benytter seg helt direkte av sitt eget liv. Men jeg vil bare be om å få slippe å gjøre det. For jeg har ingen glede av det. "

Han visste hvordan sjakk kunne ødelegge et liv. Han hadde selv erfart at det kunne ta så mye tid at man egentlig ikke bryr seg om mye annet. En tid brydde verken han eller hans bor seg om annet enn å spille sjakk. Men min far ville at jeg skulle komme meg fram her i livet: Da gjaldt det å holde seg unna sjakken. "

Det hadde seg slik at bestefar Solstad hadde fått en uvane med å stadig gå konkurs. "

Min mormor Birger Andersen var nummer 38 da hun sto for presten. De sto til konfirmasjon i nummerert rekkefølge, formelt sett etter hvor flinke de var i sin kunnskap om bibelhistorie, men i praksis etter hvor mange sauer presten har fått i konfirmasjonsgave fra storbøndene."

Første gang barnetroen begynte å svikte meg, var da jeg skjønte at det umulig kunne foregå fotballkamper i himmelen. Det var ikke mulig å tenke seg fotballens divisjonssystem, med tapere og seriemestere, nedrykk og opprykk, i himmelens evighetsperspektiv. Ingen lag kunne vel rykke ned i himmelen. I så fall kunne det ikke være noen himmelsk hovedserie heller. Da fikk jeg en liten religiøs krise.

Egentlig har jeg definert meg selv som et vrak hele tida. Det har jeg nok gjort. Så du kan si at jeg er Norges lengstlevende vrak.

Mitt oppvekstmiljø kan sammenlignes med kommentarfeltene på internett. Et internettnettsted av verste skuffe.

Boken [om Dag Solstad: Uskrevne memoarer] uttrykker et ønske om å hedre en genuin kunstner, og peker videre hen mot andre kunstnere som, uansett sjanger, søker presise uttrykk for sitt livs alvor og dermed bidrar til å gjøre andres tid på jorden litt mer utholdelig og, i noen lyse glimt, lar oss få nyte tilværelsen, i fulle drag.