Bokelskere.no

Innstillingen munnet ikke ut i noen offensiv erklæring mot nazi-Tyskland, men som en standhaftig viljesakt rettet mot alle rivaliserende regjeringsdannelser. "Vi mener at en sånn forflytning vil være av den største betydning for fremtiden, for så lenge som Kongen og Regjeringen fortsetter sin virksomhet i et fritt land, så lenge vil det være vanskelig for fienden å kunne etablere en lovlig regjering i Norge."

Som en døperen Johannes kunne Berggrav varsle om noe nytt og løfterikt: "Det er i ettermiddag utsikt til at det meget snart kan bli en lovlig ordning av det norske forvaltningsapparat i de okkuperte områder av vårt fedreland- i forståelse med den tyske minister."
Hvem skulle tro det var mulig? Bare fem dager etter overfallet- tre knappe dager etter teppebombong av konge og regjering- kunne biskopen bebude "en lovlig ordning" for forvaltningsapparatet.

Men Haakon VII var kommet til Norge, ikke for å sikre det monarkiske prinsipp, men for å fylle en livsgjerning- for å gi sitt liv en mening.
Han var kongen som like gjerne ville være president, "da jeg heri ville se en Kompliment til mig personlig". I dette universet sto individet høyere enn slekten, folket sto over kongen.
"Hvis derfor Regjeringen skulle bestemme seg for å gå med på det tyske krav- og jeg forstår fullt de grunner som taler for det i betraktning av den overhengende fare det er, og fordi så mange nordmenn skal måtte gi sitt liv i krigen- så er det ingen annen utvei for meg enn å abdisere."

Norge har en "farlig utenriksminister" hadde Carl Joachim Hambro uttalt noen måneder tidligere. Han siktet til Kohts sviktende skjønn, kombinert med hans opphøyde posisjon. Omgitt av en svekket statsminister og en usynlig forsvarsminister manglet Halvdan Koht kollegialt korrektiv. Han opptrådte ikke bare politisk egenmektig, men hadde også fått for vane å gi militære instrukser etter irregulære kommandolinjer. Selv etter at Norge var overfalt, handlet han ut fra forutsetningen om at Tyskland var en stat med respekt for internasjonal rettsorden.
Mer dramatisk kom aldri Kohts feilkalkuleringer til uttrykk enn under slaget ved Midtskogen, da Norges utenriksminister begikk høyforræderi i søvne.

I den bakerste av syv vogner satt en regjerende fyrste og to regenter in spe. Selv om det bare skulle gå timer før tyske tropper marsjerte innover Drammensveien etter å ha landet på Fornebo, var Norge fortsatt fritt. Nasjonen ble ikke legemliggjort av en by eller en bygning, men av et styringsverk, et dynasti og en konge.
Derfor ble erobringen av Norges hovedstad, tross alle militære triumfer, et nederlag for okkupasjonsmakten.

Toget ble stående mens regjeringen, for første gang- og ved en ren tilfeldighet- informerte det norske folk om at det var krig.

Der memorandumet garanterte integritet og politisk uavhengighet festnet de tretten punktene grepet om Norge som konkret, klimatisk og kommunikatorisk størrelse. Foruten millitære innretninger ville tyskerne ha kontroll med alt som rørte seg: transport, post, nyhetstjeneste og ikke minst losvesen og værmeldinger. Kongeriket Norge ville bli degradert til et geo-militært underbruk av Det tredje riket. For øvrig fikk land og folk gjøre hva de ville. For den tyske krigsmakten var værmeldinger og losvesen viktigere enn trontaledebatter og teaterreperoar.

Dertil fikk Arbeiderpartiet gjennomført en rekke sosiale ordninger.
Man skulle kunne bli syk, gammel eller arbeidsledig uten å bli rammet av skam og vanære. Det gamle klassesamfunnet var på vikende front, ikke for et nytt ideologisk himmelrike, men for det som skulle bli betegnet som det moderne samfunn- som den norske velferdsstaten.

Dronning Maud hadde bedt høyere makter om at det denne gang måtte "bli en gutt". Mens farmoren takket Gud, tok Arbeiderpartiet guttefødselen til egen inntekt. "Alt lykkes for denne regjering," glapp det ut av den munnrappe justisministeren, Trygve Lie. Prinsen var like velkommen i partiets praktiske politikk som han var malplassert i prinsipprogrammet.

Under boikotten 1. april talte propagandaminister Joseph Goebbels over alle sendere mot jødedommens antityske sammnesvergelser i England og Amerika.
"Vi står foran et åndelig erobringsfelttog," noterte han tilfreds da aksjonen var vel i havn, "det må gjennomføres i verden, på nøyaktig samme måte som det er blitt gjennomført i Tyskland. Til slutt vil verden lære å forstå oss."
To måneder etter tiltredelsen hadde Adolf Hitler vist sitt sanne ansikt. Det skulle likevel gå nærmere syv år før verden forsto. "Hitler er ingen statsmann," skrev den unge tyske emigranten Sebastian Haffner, "men en svindler bak statsmannens maske."