Bokelskere.no

Han visste selvsagt ikke hva det var Aomame hadde overrakt til månen den gangen. Men han kunne i noen grad forestille seg hva det var månen hadde gitt henne. Sannsynligvis ensomhet og fredfullhet i reneste form. Det beste månen kan tilby et menneske.

De som står bak, kan rasjonalisere, finne en passende teori å gjemme seg bak og glemme hele saken. Snu blikket vekk fra det de ikke vil se. Men de som blir utsatt for det, glemmer ikke. De kan ikke vende blikket vekk. Minnene om det som skjedde overføres fra foreldre til barn. Du skjønner det, Aomame, at verden består av en endeløs kamp mellom en erindring og dens moterindring.

For Tengo var søndagen som en forvridd måne som bare viste sin mørke bakside.

"Men dette er ikke noen fortelling. Dette er virkeligheten."
Tamaru smalnet øynene og stirret på Aomame. Så sa han langsomt:
"Hvem vet vel det?"

Side 360: Tengo visste godt at tiden humpet når den gikk. I seg selv var tiden jevn og ensartet, men når den gikk, klumper den seg til og blir ujevn. Noen ganger kunne den være fryktelig tung og lang, andre ganger kort og lett. Av og til fikk den før og etter til å bytte plass, i verste fall ble den bare borte. .....

Mønsteret på slipset så ut som en strukket versjon av en talentløs kunststudents forsøk på å portrettere en sammenfloket klump med sommernudler.