Bokelskere.no

på slutten av 1800-tallet var det er kjerringråd blant gifteklare jenter i den skogkledde delstaten Maine i USA å se an potensielle ektemenn utfra hvordan de stablet ved. Fenomenet var oppsummert i et amerikansk ukemagasin med denne fasiten:

Rak og solid stabel: Rak og solid mann.
Lav stabel: Forsiktig mann, muligens sjenert eller svak.
Høy stabel: Høye ambisjoner. Men se opp for ras og sig.
Uvant fasong: Frittenkende, åpen sjel. Se igjen opp for svak konstruksjon.
Prangende stabel, lett synlig: Utandvendt, men muligens en posør.
Mye ved: Langsiktighet, trofasthet.
Lite ved: Et liv fra hånd til munn.
Kubber fra grove trær: Tar livet i store jafs; men kan overfyre og være dumdristig.
Pedantisk stabel: Perfeksjonist. Muligens innadvendt.
Sammenrast stabel: Svak vilje, dårlig prioriteringsevne.
Halvferdig stabel, kubber rett på bakken: Ustabilitet, dovenskap, fyll.
Røys rett på bakken: Ukunnskap, forfall, latskap, fyll, eller alt på en gang.
Gammel og ny ved om hverandre: Vær mistenksom. Kan være stjålet og blandet inn i egen ved.
Store og små kubber om hverandre: Nøysomhet. Å smette inn opptenningsved sammen med store kubber tyder på en omsorgsperson.
Grove, vridde kubber av gjenstridig ved: Iherdig. Sterk vilje. Eller tynget av byrder.
Ingen stabel: ingen ektemann.

I typisk etterkrigsånd kunne også JoBu-sagene nyttes til andre formål, og blant ekstrautstyret var både jordbor og en propell på stamme som gjorde at sagene kunne brukes som påhengsmotorer.

Vedhogst er en personlig affære. Det er min erfaring. Jeg har derfor ofte lurt på om jeg er en vedhogger av det stoiske salget, som Kjell Askildsen, som kan stå med øksa i time etter time og tenke en tanke. Til bunns. Eller om jeg er å regne som den mest abstrakte sangvinikeren, som lar himla suse mens flisene fyker og forrådet øker. Eller kanskje ligner jeg på faren min, som primært var av den smått nevrotiske samlertypen, som er svært representativ for hans generasjon, folk som har opplevd krigen og knappheten, og som da han døde - viste det seg - hadde Mazdaen stående i gata så han kunne fylle opp garasjen med ved, et sted mellom 35 og 40 kubikk, som jeg arvet i sin helhet og kjørte hjem med lastebil og stablet i hage og kjeller og bod og fortsatt har en del igjen av, tretten år senere, selv om vi fyrer hardt.

For en dag i skogen duger det ikke med en kvikklunsj og cola. Vedhoggeren må ha mat, ikke niste. Begrepet "tømmerhoggerfrokost" har faktisk sitt helt reelle fundament. Før motorsagas tid, da grovt tømmer ble felt i dypsnø med gamp, øks, tohåndssag, tolv timers dag og småkrangel, var det fastlagt i arbeidsavtalen hva slags kost tømmerhoggerne hadde krav på, og det var gjerne spesifisert erter og flesk i mengder som ville fått dagens ernæringsfysiologer til å besvime. En svensk universitetsstudie av matleveransene til skogsarbeidere i Norrland viste at hver mann inntok hele 9300 kcal pr. døgn. Tallet høres ufattelig høyt ut, siden kontorarbeid bare krever 2-3000 kcal. Skogsarbeiderne var faktisk nær grensen for hva mennesker er i stand til å forbrenne, for 12 000 kcal (ved polarekspedisjon med ski og slede) er blant de høyeste forbruk som er registrert.

På Shetland er det også tradisjon for å ta med seg glørne fra ovnen i gamlehuset til den nye boligen når man flytter. Det samme blir gjort i Asia. Det "eldste" eksisterende bålet man kjenner, ble tent i 1864, i stekeovnen på restauranten Quanjude i Beijing. Ovnen har brent kontinuerlig siden, og ved oppussingen av restauranten i 2008 ble glørne lagt i et annet ildsted og holdt i live til stedet gjenåpnet.

En mann kan nok knusle på kuvertprisen til konfirmasjonen, være treg med å bestille nye hagemøbler og velge garasjebygging foran sydenferie, men den mann som lar sin familie fryse – han lider av karakterbrist!

Trær binder opp co2 mens de vokser, men før eller siden må gassen slippes ut igjen. Hvis et tre forbrennes i en ovn, er co2-utslippet det samme som om treet hadde fått dø og råtne.

Men ingen har noensinne gått til krig for en vedskog, og ingen sjøfuglbestand er blitt dynket med olje fordi en tilhenger med ved har gått i grøfta.

Resultatet av noen dagers vedarbeid ruver, og utsikten til en vedstabel er en utsikt til noe trygt. Mange vedfolk liker å plassere stabelen så de kan se den fra kjøkkenvinduet. det er en god utsikt.

Det er ikke noe tull med en vedstabel. Den taper seg ikke på børsen. Den ruster ikke. Den tar ikke ut skilsmisse. Den bare står der og gjør en eneste ting - venter på vinteren. En kapitalkonto som minner deg om arbeidet du har lagt ned i den. Kubbene vil i hustrige januarmorgener vekke til live vårdagene da du sagde, kløyver, stablet og sikret deg.