Bokelskere.no

Rita var så full av godhet og så kameratslig og real at jeg er sikker på at hun ville gitt seg hen til en hvilken som helst ulykkelig fyr eller havarert type, et gammelt brukket tre eller et sørgmodig pinnsvin, av ren godhet og medfølelse.

Hun var Lo, rett og slett Lo om morgenen når hun sto der 1,54 på sokkelesten. Hun var Lola i slacks, hun var Dolly på skolen. Hun var Dolores når hun signerte på den prikkete linjen. Men i mine armer var hun alltid Lolita.

Jeg begynte å snike meg bort til henne - «krype», som pantomimikerne sier. Armer og ben har konvekse flater, og mellom dem, mer enn på dem, rykket jeg langsomt fram ved hjelp av nøytrale bevegelser: Humbert den sårede edderkopp. Det må ha tatt timer å nå fram til henne (…)

Jeg er din stefar, Lo. Se her, dette er en vitenskapelig bok om småpiker. Hør her hva det står, kjæreste Lo, jeg siterer: den normale småpike - legg merke til at det står normale - den normale småpike er som regel meget ivrig etter å gjøre sin far til lags. I ham ser hun forløperen for den mann hun ønsker å få og som kanskje er vanskelig å få fatt i. Den kloke mor (og din stakkars mor ville vært klok om hun hadde levet) oppmuntrer kameratskapet mellom far og datter, fordi hun forstår - unnskyld den naive, dumme stilen - at den unge pike danner seg sine romantiske idealer om mannen ut fra samværet med faren.

Hun var åpenbart av den type kvinner hvis velpleide ord kanskje gjenspeiler en bokklubb eller en bridgeklubb eller andre slike dødskjedelige, konvensjonelle innretninger, men aldri hennes sjel - (........)

Jeg tenker på urokser og engler, fargestoffer som aldri forsvinner, profetiske sonetter, kunstens tilfluktssted. Og dette er den eneste udødelighet du og jeg vil kunne dele, min Lolita.

Dere kan rope hånsord mot meg og true med å rydde rettssalen, men før jeg blir kneblet og halvveis kvalt skal jeg rope ut min arme sannhet. Jeg forlanger at verden får vite hvor
høyt jeg elsket min Lolita, denne(kursiv) Lolita blek og besudlet, diger med en annens barn, men ennå gråøyd, ennå med sorte vipper, ennå brun og mandeløyd, ennå Carmensita, ennå min; Changeons de vie, ma Carmen, allons vivre quelque part ou ne serons jamais separes;

Og jeg så på henne og så på henne, og visste like sikkert som jeg vet jeg skal dø, at jeg elsket henne mer enn noe jeg har sett eller drømt om her på jorden eller håpet å finne noe annet sted.

Jeg har gjort for mange kropper vondt med mine forvridde hender til å kunne være stolt av dem.

Har jeg nevnt noen gang at hun hadde et åttetall
etter vaksinasjon på overarmen?
At jeg elsket henne håpløst? At hun bare var fjorten år?