Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Da kikker jeg på kjøkkenklokken. Det er ett. Ett om natten.
Jeg er ikke tidlig, og jeg er ikke sen. Jeg er helt ute.
Jeg kommer aldri til å lære meg å stave. Jeg forstår det. Men det gjør ingenting. Jeg kan skrive. Å stave er det så mange andre som kan, så det kan jeg få hjelp med.
Jeg synes plutselig synd på henne. Synd på et menneske som ikke vet at man kan bli det man vil.
Det er et gigantisk unntak å være i live.
"Jeg tror ikke på Gud, men er redd for at han fins".
"Problemet er at psykiatrien har så svake pasientorganisasjoner. Enten er man i for dårlig forfatning, eller så vil man holde det hemmelig at man har vært innlagt. Det samme gjelder for meg. Jeg vil ikke representere de syke."
Toget farer gjennom natten. Jeg som pleier å føle meg så hjemløs, som pleier å føle at både fram- og tilbakereisen er på vei bort, føler nå jeg er på vei hjem.
Det er stille i huset. Det er natt. Jeg ligger under dyna, men får ikke sove. "Kom" sier Emil med myk stemme. "Reis deg opp av sengen og kom til kjøkkenet". Det høres ut som jeg skal få godteri. Det spretter i kroppen. Jeg farer opp. Når jeg kommer inn på kjøkkenet, sier Erik: "Du må gjøre bevegelser". Espen ler. "Der lurte vi deg".
Da jeg gikk gjennom parken her om dagen, sa Tim: "Spis den gule snøen, det kan være øl."
Hele leiligheten kan jo tippe ut som en skuff i en kommode