Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
God litteratur gjør bare godt.
Tenk at det fins et kjønn stappet ned i hver eneste kropp.
"Jeg tenker på farmor, som la hele livet sitt i troen. Som sørget over at pappa og de omkring henne ikke trodde. Hun sang og ba for oss. Men da jeg besøkte henne da hun lå på det siste og skulle hatt nytte av troen, merket jeg at hun hadde begynt å tvile. En sterk følelse av at ingenting fantes, hadde dukket opp hos henne. Hun var bare redd for å dø. Hun fant ikke lenger trøst i sangene hun alltid hadde sunget. To dager før hun kunne slippe taket og dø, ble hun ateist."
Jeg skriver enda en gang om barndommen. Først tenkte jeg meg minnet som et fotografi som når jeg skrev ble gjort om til et maleri. Og at maleriet erstattet minnet. Men jo mer jeg skriver, desto mer seg jeg at minnet ikke er noe fotografi fra begynnelsen av. Det eksisterer ikke noen original. Er det å skape å skrive og viske ut samtidig? Jeg tror ikke det. Jeg tror fortiden er en virvlende flod det stadig går an å gå ut i. Jeg pleier å si at alt jeg har skrevet, er selvopplevd, for jeg har jo opplevd det når jeg har skrevet det ned med hele følelsesregisteret mitt. Men at det er sant fra begynnelsen av, er feil. Minnene ligger ikke igjen der man forlot dem. Man har slept dem med seg gjennom livets krokveier. Som en kjelke å dra på, mye har ramlet av, og mye har kommet til.
"Det er et godt tegn", sier Morgan. "Ting skal gå i stykker, det betyr lykke. Det er begynnelsen på noe nytt."
Den eneste forskjellen på meg og en som er gal, er at jeg ikke er gal
Jeg sier til Jonatan at jeg har sett på barne-tv, og at de fortalte om et nødnummer. Munn, nese, øyne. En, en, to. Jeg ringte.
Vi skriver en kontrakt om hva jeg ikke får lov å gjøre om natten: (.......)
Dette skal jeg gjøre istedet: konsentrere meg om angstlindrendemetoder som lydbøker og radio. Vakker og rolig musikk. Gjerne ha mosjonert om kvelden. Ringe sykehuset. Ringe Lolo etter klokken seks om morgenen. Lytte til avslappningsbånd. Tenke på det jeg skriver. Skape positive fantasiverdener og bytte angsten ut med dem. Beholde alt som minner om at det er natt, og ikke gjøre ting som peker mot at det er dag. Tenke at søvnen kommer.
"For den gjør det. Det er som med postmannen. Han kommer uansett. Man trenger ikke å stå å se setter ham."
Kroppen er jegets utside.
Hun sier at matematikken er vitenskapens dronning. "Noen tror at man ikke har brukt for matematikken. Jeg, derimot, tror at sånn som vi løste de matematiske oppgavene på skolen, sånn kan man senere i livet løse alle problemene. Husk at det alltid finnes en løsning. Med iherdighet og tålmodighet finner du den. Sånn er det med alt, også med puslespill", sier hun.