Bokelskere.no

Vi spør bare om det som det er lett å svare på, og slipper ingen innpå oss. Man spør om fisk, høy og sauer, men ikke om livet.

Musikk er ulikt alt annet. Den er regnet som faller i ødemarken, solskinnet som lyser opp hjertene, og den er natten som trøster.

Den som dør førti år gammel, har kanskje i virkeligheten levd mye lenger enn den som dør i en alder av nitti.

Lykken trenger ikke alltid å være på høyde med himmelpolene.

Det er et helvete å ha armer, men ingen å omfavne.

Et lys som makter å lyse opp en god verselinje har ganske sikkert oppnådd sin hensikt.

Man kan si litt av hvert om druknede mennesker, men de er i alle fall ikke ute etter fisk.

De er våte på føttene, naturligvis er de våte, det var vi da alltid på den tiden, døden vil tørke dem, sa de gamle når noen klaget, iblant vet gamle folk mindre enn ingenting.

En levende kropp er fantastisk. Men i samme øyeblikk som hjertet slutter å slå, blodet ikke lenger pumper og minner og tanker ikke lenger gnistrer innenfor hodeskallen, opphører den å være fantastisk og forvandles til noe som vi helst ikke vil behøve å sette ord på. Best å overlate det til vitenskapen. Og deretter jorden.

Folk er i live, har sine øyeblikk, sine kyss, latter, sine omfavnelser, kjæleord, sine gleder og sorger, hvert liv er en hel verden som så faller sammen, og ikke etterlater seg noen verdens ting, bortsett fra et par gjenstander som på grunn av eierens død blir tiltrekkende, verdifulle, iblant hellige, som om en bit av dette livet som er blitt borte for oss, har forflyttet seg over i kaffekoppen, sagen, hårbørsten, skjerfet.