Bokelskere.no

Ja, ma chère, min mann og jeg var buden der til en middag og jeg fikk høre at sausen til middagen kostet tusen rubler," sa fyrstinne Mjakaja høilydt, hun forstod at alle hørte på henne. "Det var en vemmelig saus, det var noe grønt noe. Vi måtte jo be dem igjen , og jeg laget en saus som kostet fem og åtti kopek og alle syntes den var veldig god. Jeg kan ikke lage tusenrubelsauser. "Hun er enestående, " sa vertinnen. "Vidunderlig," sa en annen. Virkningen av fyrstinne Mjakajas ord var alltid den samme. Den lykke hun gjorde kom av at hun snakket om almindelige ting med sund fornuft, men i det selskap hun ferdedes i blev slike uttalelser opptatt som en vittig spøk, selv om hennes uttalelser ikke alltid kom beleilig. Hun forstod ikke selv hvorfor hun gjorde lykke, men hun visste at hun gjorde det og benyttet seg av det.

Samtalen begynte pent, men nettopp av den grunn stanset den straks igjen. Man måtte ty til et middel som aldri slår feil - til baktalelsen. "Synes De ikke at det er noe ved Tusjkevitsj som minner om Louis XV?" sa han og så bort på en vakker ung mann som stod ved tebordet. "Jo virkelig - han er helt i stil med salongen, det er vel derfor han så ofte er her." Det var et takknemlig emne. Man kunne anstendigvis i denne salong bare ved hentydninger snakke om at Tuskjevitsj stod i forhold til husets frue.

Den krets i Petersburg som Vronski tilhørte, kunde inndeles i to vidt forskjellige grupper. Den ene gruppen bestod av disse lavttenkende mennesker som hadde den oppfatning at en mann skal være sin kone tro, at en ung pike må være uskyldig, kvinnene bluferdige, menn må være avholdende, mandige og karakterfaste, må kunne oppdra sine barn, arbeide for sitt brød og betale sin gjeld og andre lignende tåpeligheter. Noen latterlige, gammeldagse mennesker! Men den andre gruppen bestod av mennesker som hørte hjemme i det virkelige liv, slike som han og hans like, de var elegante, storsinnede, modige og glade, kunde gi efter for for enhver lidenskap og gav en god dag i alt annet.

"Han er allikevel et godt menneske, rettskaffen, snild og en fremtredende mann på sitt område," sa Anna for seg selv som om hun vilde forsvare ham mot en eller annen som kanskje kunde synes at han ikke var verd å elske. " Men ørene hans er merkverdig utstående. Kanskje han har klippet håret."

Anna smilte , som man smiler til svakheter hos de mennesker man elsker, hun tok hans arm og fulgte ham til døren. Hun visste at han var blitt så vant til å lese om aftenen at han ikke kunne undvære det. Hun forstod at han til tross for departementsarbeidet, som opptok hele hans tid, anså det for sin plikt å følge med alt nytt på åndslivets område. Hun visste at han virkelig interesserte seg for politiske, filosofiske og religiøse skrifter, derimot stod han helt fremmed overfor all kunst, men til tross for det, eller kanskje nettopp av den grunn, anså han det for en dobbelt plikt å sette seg inn i alt som vakte oppsikt på dette felt. I spørsmål som angikk filosofi, religion eller poltikk kunne han ofte være famlende og usikker, men om kunst og poesi og især musikk, som han absolutt ikke forstod noe av, hadde han sine skråsikre meninger. Han likte å tale om Shakespeare, Rafael og Beethoven og om de nye retninger i musikk og dikterkunst, som han hadde rubrisert i nøiaktig rekkefølge

Da toget stanset i Petersburg og hun skulle stige ut, var Karenins ansikt det første hun så. Du gode Gud, for noen utstående ører han har fått, tenkte hun og betraktet hans kalde, representative skikkelse og hun festet seg især ved ørebruskene som så ut som om de var støtter for hattebremmen.

Hun så det fortapte og ydmyke uttrykk i Vronskis ansikt, det som hadde gjort slikt inntrykk på henne, et utrykk som hos en klok hund når den vet at den har gjort noe galt og venter straff.

"Å, De er i en lykkelig alder. Jeg kjenner godt denne velsignede lyseblå drømmeverden vi lever i når barndommen er over, dette veldige, herlige,lykkelige område rundt oss, og det blir mindre og mindre, skrumper til slutt inn til en liten vei, som vi slår inn på både glad og engstelig, selv om den ser sollys og strålende ut. Ja, hvem har ikke gått den veien..."

"Men sett deg i min stilling, det er to kvinner. Den ene pukker på sin rett, retten til min kjærlighet, den jeg ikke kan gi henne. Den andre har ofret alt for min skyld og forlanger intet. Hva skal jeg gjøre i et slikt tilfelle? det er en forferdelig tragedie." "Tragedie vil jeg ikke kalle det. det er to slags kjærlighet. De som forstår den ene, forstår ikke den andre. De som bare forstår den sanselige kjærlighet, kan ikke gi seg til å snakke om tragedie. Den sanselige kjærligheten, det er bare "takk for fornøielsen, far vel" det er hele tragedien. Og den platoniske kjærlighet kan ikke utvikle seg til en tragedie for der er alt rent og opphøiet, der....."Her husket Ljevin plutselig på sine egne synder og den sjelekamp han hadde gjennomgått. Og ganske uventet brøt han av: "kanskje du har rett, forresten...jeg vet ikke...så sannelig om jeg vet."

"....du vet , at for meg gis det bare to slags kvinner...det vil si... eller rettere sagt, det er kvinner og det er...En inntagende fallen kvinne har jeg aldri truffet og kommer aldri til det...og slike som den malte, franske diskedamen med lokkene, slike virker motbydelig på meg, og de falne også." "Men den falne kvinnen i evangeliet?" "Å hold nå opp, Kristus hadde aldri uttalt de ordene om han hadde visst, hvordan de ville bli misbrukt. Det er ikke mine tanker dette, men jeg føler det slik. Jeg har en motbydelighet for falne kvinner og er likeså redd for dem som du er for edderkopper."