Bokelskere.no

Når jeg var alene hjemme, hadde hvert rom sin egen karakter, og om de ikke nettopp var fiendtlig innstilt mot meg, åpnet de seg heller ikke. Det var mer som om de ikke ville underordne seg meg, men være der i sin egen rett, med sine helt bestemte vegger, gulv, tak, lister, vinduer, likesom gapende. Det var det døde ved rommene jeg fornemmet, det var det som ga meg motstand, og da ikke døden som opphør av liv, men som fravær, som livet er fraværende i en stein, et glass vann, en bok.

Det aller beste var naturligvis å spare litt til alle skivene var spist, for aldri smakte melken så godt som da, når den ikke skulle fylle en funksjon, men rant ned strupen i sin egen rett, ren og ublandet, noe jeg dessverre nesten aldri fikk til: stundens behov overtrumfet alltid framtidens løfter, uansett hvor forlokkende de måtte være.

... Den eneste forskjellen, som er forskjellen på et barns virkelighet og voksnes, var at de ikke lenger var ladet. Et par LeCoque-fotballsko var bare et par fotballsko. Kjente jeg noe når jeg holdt et slikt par i hånden nå, var det bare en etterklang fra barndommen, ingenting annet, ingenting i seg selv. Det samme med havet, det samme med svabergene, det samme med smaken av salt som så gjennomtrengende kunne fylle dagene i sommerhalvåret, nå smakte det bare salt, end of story. Verden var den samme, men likevel ikke den samme, for meningen i den hadde forskjøvet seg, og forskjøv seg fortsatt, nærmere og nærmere mot det meningsløse.

Å skrive er å trekke det som finnes ut fra skyggene av det vi vet