Bokelskere.no

Jeg lukket øynene. Da bevissthetens alle tanker og bilder straks begynte å bevege seg i retninger jeg ikke rådet over, og jeg liksom lå og betraktet dem, som en slags tankenes dovne gjeterhund, skjønte jeg at søvnen ventet like i nærheten. Det var bare å fire seg ned i dens mørke.

De hadde drukket før jeg kom, og selv om han var vennligheten selv, var det likevel truende; ikke direkte, selvfølgelig, for jeg satt ikke der og var redd, men indirekte, fordi jeg ikke lenger kunne lese ham. Det var som om all kunnskap jeg hadde tilegnet meg om ham opp gjennom barndommen, og som hadde gjort at jeg kunne være forberedt på det som hendte, med ett slag var ugyldig. Og hva gjaldt da?

Det kaotiske og uforutsigbare representerer på en og samme tid livets betingelse og dets forfall, det ene umulig uten det andre, og selv om nesten alle anstrengelser vi gjør, er rettet mot å holde det unna, skal det ikke mer til enn et kort øyeblikks resignasjon før vi vil leve i dets lys, og ikke skygge, som nå. Det kaotiske er en slags tyngdekraft, og den rytmen man kan ane i historien, av sivilisasjoners vekst og sivilisasjoners kollaps, er det kanskje den som forårsaker.

Det var livet jeg så; det var døden jeg tenkte på.

Innsikten om at hun bare er to år gammel, er det ikke plass til før om kvelden, når de sover og jeg sitter oppe og tenker på hva det egentlig er jeg holder på med her. Men da er jeg ute av det. Inne i det har jeg ikke en sjanse.

Det eneste som ikke eldes i ansiktet, er øynene. De er like klare den dagen vi blir født som den dagen vi dør.

Den uhørte nærheten man får til dem, hvordan ens eget temprement og humør likesom veves inn i deres temprement og humør, på en slik måte at alle ens verste sider ikke elenger er noe man kan ha for seg selv,i skjul, men likesom tar form utenfor en, og blir slynget tilbake.

...tankene, så mye godt man enn kan si om dem, har en stor svakhet, nemlig at de er avhengige av en viss avstand for å virke. Alt innenfor den avstanden er overlatt følelsene.

[..] verden er alltid den samme, det er måten vi betrakter den på, som forandrer seg

For hjertet er livet enkelt: Det slår så lenge det kan. Så stopper det