Bokelskere.no

Hvis jeg fikk velge, ville jeg alltid foretrekke den sannheten som inneholder håp. Rett og slett fordi den er sunnest og gjør minst vondt. Og fordi den ikke utelukker at mirakler faktisk skjer av og til. Og det er jo ganske viktig bare det.

For mennesker er aldri mennesker helt alene. Mennesker er mennesker i et eller annet system. Menneskene kan endre disse systemene, men systemene kan også endre menneskene. Og skal vi forstå enkeltmennesket, må vi se både på den enkelte, og på helheten. Vi vil nok aldri forstå alt da heller, men kanskje litt mer enn om vi holdt oss til diagnosene. For diagnoser kan bare beskrive. Skal vi forstå, må vi se på menneskene.

Ingen kan blomstre bestandig. Og det er viktig at vi alle hjelper hverandre å lage fellesskap som er romslige nok, og som har tid nok, til at ingen vekster blir vraket før de har nådd sin blomstringstid.

Redsel, hjelpeløshet, avmakt, sorg, fortvilelse og skam, det kan vi alle forstå, og der kan vi møtes. Da er vi forbi diagnosene og symptomene og kategoriene og begynner å være mennesker. Og mennesker og menneskelige følelser, det er gjenkjennelig for andre mennesker, og kan deles.

Det er viktig å fortolke innholdet i symptomer og finne den underliggende meningen. Men det er også store farer forbundet med fortolkninger. For tolkning av symptomer er en risikosport som fort kan gå galt dersom man ikke følger noen grunnlegende kjøreregler. Først og fremst må man huske at symptomet eies av den som har det, og at det bare er den personen som har fasiten på hva akkurat den atferden betyr i akkurat denne situasjonen. Samme symptom kan ha ulik funksjon i ulike situasjoner, og samme atferd kan selvsagt bety helt ulike ting for ulike mennesker.

André Bjerke hadde rett: det er lett nok å bruke makt, men det blir ikke musikk av sånt.

Det er ikke likegyldig hvilke forventninger vi blir møtt med. Forventninger kan ha direkte innvirkning på våre prestasjoner og på hva vi faktisk mestrer. "Deg skjer som du tror", står det i Bibelen, og hva vi forventer, av oss og av andre, i en gitt situasjon kan være helt avgjørende for hvordan situasjonen rent faktisk utvikler seg.

Det jeg i ettertid tenker på som det tydeligste varselsignalet, var at identiteten min, tryggheten på at jeg var et "jeg", begynte å smuldres opp. Jeg ble mer og mer usikker på om jeg egentlig fantes, eller om jeg bare var en person i en bok, eller noe noen hadde funnet på.

Iblant skal det så lite til. En pleier begynte hver eneste kveldsvakt, så lenge jeg var på avdelingen, med å gå inn i stua hvor jeg satt, stille seg opp midt på gulvet, bøye seg fremover så overkroppen lå vannrett, med det ene benet utstrakt bak seg, vekten hvilende på den andre, og begge armene elegant strukket ut til siden. I denne stillingen gjorde hun så noen enkle flaksebevegelser med armene, før hun rettet seg opp igjen. Når folk spurte hva hun drev på med, svarte hun alltid det samme: «Jeg flyr litt for Arnhild, siden hun savner å fly.»

Det er viktig å kjenne på hva vi vil, for det er en god pekepinn på hvordan vi kan gi livene våre mening og glede.