Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Selma klarte bestandig å fylle meg med mye lyd. Hjertet som dunket mot brystbeinet, pusten som trengte seg tung gjennom neseborene, når hun slapp nattkjolen ned ved siden av senga.
Jeg våkner tidlig, men blir bare liggende i senga. Tenker på folk jeg kjenner som har sluttet å sette beina ned på gulvet om morran. Det er mange som påstår det er altfor lett å gi opp.
Tullprat. Det er lettere å sette det ene beinet foran den andre og så skrangle seg gjennom nok en dag. Det krever mot å la være.
Pernille er Jehovas Vitne. De tror ikke på Jesus, sier mamma, og siden de ikke tror på Jesus, er de ikke kristne. De tror ikke engang på julenissen, det gjør egentlig ikke jeg heller, men jeg synes det er rart at Jehovas Vitner ikke feirer jul. Etter at mamma fortalte det, lukket jeg øynene og forsøkte å tenke meg hvordan en jul uten jul var. Det var bare mørkt. Som å sitte og se fjernsyn og så plutselig går lyset. Skjermen er der fortsatt, men ingen har glede av den lenger.
Jobben som fikk faren min til å klappe meg på skuldra og si at nå var jeg sikret livet ut, viste seg ikke å være så sikker allikevel. "Posten skal fram" ble til "Mennesker imellom" og man trenger tydeligvis ikke mennesker til mennesker imellom. Jeg har derfor begynt å studere til revisor.
Så lite jeg egentlig kan om menn. De har bare vært der, som juletrær. Noe som bæres i hus, fyller sin funksjon og så fraktes ut til neste gang man trenger et nytt.
Elisa sier jeg er så opptatt av hva som ligger bak neste sving at jeg begynner å vri på rattet mens jeg fortsatt er på rettstrekningen.