Bokelskere.no

Det er tre typer mennesker som er kreative: Fulle folk, forelska folk, og fattige folk.

Mødre. Folk sier at barn er hemningsløse, men mødre overgår dem, helt klart. Mødrenes hemningsløshet er helt ekstrem, antagelig fordi den ikke, som barnas, er egoistisk. Barn er selvsentrerte, de kan ikke for det, de er noen klodestore egoister med ”jeg”, ”meg”, ”mitt”, ”jeg vil ikke det” og ”jeg vil det” på maten, mens mødrene er selvutslettende. Som barna kan heller ikke de noe for det, og det er der deres skjønnhet ligger. De bare må.

Forelskelsen er aldri redd. Var mennesket like fryktløst som forelskelsen, ville vi være uovervinnelige.

Forelskelsen lever et eget liv. Det meste av tiden er den som et slumrende dyr som ligger i ro og tar til seg føde og næring, registrerer heller dovent hva som skjer rundt sg. Den bryr seg ikke om trivialiteter. Det er ikke forelskelsens stil. Det kan være det samme for meg, tenker forelskelsesdyret, når det blir bedt om å ta stilling til dagligdagse ting; jeg gidder ikke blande meg i det, tenker det, og løfter bare dovent på det ene øyet når noen vil at det skal bære ut søppelet eller sette på kaffe. Dyret blir liggende. Like etter halvsover det, litt senere snorker det selvtilfreds i sin egen verden, uvirksomt, Men det dormende dyret har et fryktelig potensiale; galskapens innholdsrike og kreative energi. Denne energien er usynlig før den brått antennes, like usynlig som lynet er før det brått flerrer over himmelen. Forelskelsen er et farlig lite dyr. Det har bare et eneste mål: Eksplodere, kort og intenst.

Du ligger der, du er sytten år, og du skjønner, for første gang, at du ikke har kontroll. Du trodde, stakkar, at du visste hvem du var. Du trodde, din tulling, at du hadde kontroll. Du trodde, din idiot, at livet var enkelt, men det var det ikke. Og når du kan hate deg selv så sterkt, hvor grusomt må du ikke være i andres øyne?

Det satt to små unger foran meg, lykkelige over å fortelle far hvor mange bakteriestappa tyggisklyser de har plukket fra asfalten og stappa i munnen. Vettet hadde reist på ferie og sendt idiotiet for å passe huset.

Det var ikke lett å score weed i 1990 som det er nå, gress var noe vi forbandt med Roskilde-festivalen. I dag kan man fikse pot i blinde her i byen; rekk opp hånda og du har lommene fulle av gress.

Der lå klærne våre ved siden av hverandre. To helt like bunker med klær. Det så selvsagt latterlig ut, det så ut som om noen hadde lekt hermeleken, eller som om to tvillinger var ute og trente denne januarkvelden, men jeg synes det så helt riktig ut. Sånn det skulle være. Yngve og meg.

Unge folk melder seg inn i Natur og Ungdom og de skriver på brunt, flekkete, resirkulert papir fra Hippopotamus, og begynner å oppdra sine storforbrukende parabolantenneforeldre til resirkulering, gjenbruk av gamle brødposer - du skal skylle dem, mor, og så henge dem til tørk, og bruke dem på ny, herregud, hvor egoistisk går det an å bli?

Helge var alltid sterkere enn meg, men overraskelse er den svakestes beste våpen, og jeg hadde en for hånda, og den hadde form av ei biljardkule, ei rød, trillrund biljardkule med tallet tre, og hva gjør man ikke når man hater sine beste venner?