Bokelskere.no

Siden har jeg erkjent at det for min hustru er forbundet med en slags pervertert trygghet å synes dårlig om seg selv. Det er simpelthen noe hjemmevant. Hun synes ikke hun fortjener nor bedre. Agnes forsyner henne beredvillig med denne vanedannende giften, og det eneste jeg kan gjøre, er tålmodig å forsyne henne med kjærlighetens motgift, og innimellom minne henne om at hun er god nok akkurat som hun er.

Kanskje vet hun så altfor godt at Helga er er et slikt menneske som aldri kan få få nok av å betrakte seg selv med kritisk blikk. At det er som en slags rus for henne, og hvis Agnes bare sørger for å porsjonere ut giften i små og vel avveide doser, vil hun alltid ha ubegrenset makt over Helga; ja, til tidenes ende vil Helga banke på hennes dør og tigge om mer.
Det er en vemmelig tanke. Men jeg klarer ikke å bli kvitt den. Når jeg tenker på vennskapet mellom Helga og Agnes. ser jeg et ekornhjul for meg, eller en evighetsmaskin: noe som er selvforsynt og så djevelsk konstruert at det aldri tar slutt.

Agnes er den typen venninne som alle kvinner later til å ha minst et eksemplar av.
Hun har vært der så lenge man kan huske , og siden hun er noen år eldre enn Helga, mener hun seg alltid å vite hva som er best for henne. hun nyter alle storesøsterens fordeler - makten og innflytelsen- uten av den grunn å måtte underkaste seg de plikter og det ansvar som et blodslektskap ville medføre, som å sende julekort, vedlikeholde slektsgårder i forfall og pleie skrantende foreldre.

Han er så hjelpeløst fastgrodd i det.. Som en liten kvist på et stort tre.

Hvor gjerne jeg enn ville brekke kvisten og plante den et annet sted, i bedre jord, så ville det være dårskap. Det ville naturligvis dø. Jeg kan ikke hjelpe kvisten uten å hjelpe hele treet . Og hvordan hjelper man et tre? I særdeleshet et tre som allerede har vokst seg høyt, og som står fast i jorden og med røtter som strekker seg i alle tenkelige retninger.

Så hva er synd?
min definisjon på synd er at man kaster vrak på sin mulighet til å bli et elskende menneske.
Det betyr ikke at jeg mangler forståelse for det. Veien er lang, tung og tornefull. Det krever et stort mot. Motet til å se seg selv rett, og derved kunne se og forstå andre.

Nei, da er det behageligere og hegne om den slitesterke , gamle misforståelsen: at hvis man holdt seg hel og ren, og avholdt seg fra å banne, drikke, stjele og folede sin neste, da har man levd et syndefritt liv.
Men da har man ikke høyere tanker om seg selv enn man har om et dyr.
Jeg er overbevist om at man kan dressere en hund til å leve et liv uten "synd". Man skjenner strengt på visse adferds-måter, knurrer kjærlig og deler ut godbiter ved andre. Til slutt oppfører hunden seg eksemplarisk.
Men det som skiller mennesket fra dyret, er ikke evnen til å respektere visse felles ordensregler.
det er evnen til kjærlighet.

Jeg innbiller meg at det er noe i øynene hennes . En hete.
Den er naturligvis ikke rettet mot meg , men mot vedkjøreren , som er en stor og brautende skikkelse, den typen mann som gjerne oppholder seg i selskap med kvinner, som beveger seg mellom kvinnene som mellom kilder i en ørken, og han får alltid det han trenger og går styrket derfra.

Så lenge vi streber etter det fullkomne, har livet en mening. Da er vi som gartnere som steller sine planter og venter spent på resultatet. Men hva skjer den dagen vi vandrer gjennom hagen og konstaterer at vi har nådd målet, og at det ikke kan bli bedre enn dette? hvilken grunn har man da til å stå opp om morgenen?