Bokelskere.no

Han er knapt til å kjenne igjen. Jeg har bare møtt ham én gang. Da var ansiktet hans fullt av liv. Han forsøkte riktignok å skjule det meste av det som foregikk under overflaten, men det er liv det også.

^Å lyve er som et rusmiddel. Som ved et lynnedslag opphever det alle regler man har rettet seg etter. Løgnene lokker en inn i en fortryllet verden , der man i motsetning til hva ordtaket påstår, kan få både i pose og sekk.

"Alle vellykkede bedragere sørger for å ha et skalkeskjul. men det holder ikke med hvilke skalkeskjul som helst. Man må vie det stor omsorg og legge sin sjel og sin hjerte i det. Hvis man trykker falske pengesedler i kjelleren, og man har åpnet en frisørsalong oppe for å dekke over sin kriminelle virksomhet, må man gå inn for frisørsalongen med minst like mye liv og lyst som for seddeltrykkeriet. Og jo mer du tenker på deg selv som frisør, desto bedre utsikter har du til å kunne fortsette med falskmynteriet. Kort sagt, jo bedre du er til å lure deg selv, desto bedre blir du til å lure dine omgivelser.

Det er noe ved ham som er for evig aparte. Hvor gjerne han måtte ønske å gli inn i en folkemengde, er det likevel alltid noe som skiller ham fra menneskene omkring. I den sommerglisne kirken, blant alle de sammensunkne eldre kvinnene, stikker han seg ut like uvegerlig som som en gulrot blant kålhodene.

dette er den andre siden av ensomheten. Den gode siden.
Det finnes faktisk en slik også.
Man kan gå omkring dagen lang og føle på hvor ensom man er i arbeidet og i ekteskapet, og at ansvaret er så tungt og arbeidsbyrden så stor, at ingenting blir gjort hvis man ikke gjr det selv. Man kan lengte bittert etter noen som sier: Det ser tungt ut, og du virker sliten, la meg hjelpe deg.
Men disse små, enkle tiltakene: papirbunken på sengen, smørbrødene på tallerkenen, en kopp kaffe....ingen annen ordnet det for meg. Men jeg gjorde det. Og det er som om noen kikker inn på meg gjennom en sprekk i veggen og smiler.

Iblant tror jeg det bare er en eneste ting som har drevet meg, , og det er drømmen om en gang å nå så høyt og komme i besittelse av såpass respektinngytende embede at jeg aldri mer skal behøve å kjenne hvordan skammen lammer meg.
Sett fra det perspektivet fremstår livet mitt som uutholdelig meningsløst.

De forstår, pastor, jeg tror ikke det finnes særlig mange som har evnen til å elske et annet menneske. Jeg tror det er en eksklusiv og heldig stilt flokk, som i størrelsesorden som kan sammenlignes med, tja, mennesker med en eksepsjonell hukommelse for tall, eller musikere som med absolutt gehør. Misunnelsesverdige talenter, hvert og ett av dem. Men ikke noe som man bør ta for gitt at man har, eller som man kan fremtvinge hos en annen. Jeg tror det er mange heldige omstendigheter som må stemme for at man skal høre til denne lykkelig stilte flokken. Ingen ville gledet seg mer enn jeg hvis jeg hadde gjort det. Men så mye har jeg erkjent , at det ikke er tilfellet.

Og doktor Glas ville forstått hvorfor jeg ikke underordnet meg hans anbefalinger uten videre.
Eller ville han det?
Jeg har sett på det som noe selvsagt at også han lengter etter å stifte familie. Men hva vet man ? Jeg kjenner ham ikke.
Han er riktignok ung, men har nådd en god stilling og bør vokte seg for å vente for lenge. Når man har alt ordnet for seg, men likevel forblir ugift, begynner folk å ane uråd. De danner seg forestillinger. De slarver og spekulerer. Og jeg er overbevist om at spekulasjonene har en ulykksalig evne til å bli selvoppfyllende, og at mannen selv blir mer og mer overbevist om at det er noe galt med ham.... og så er den onde sirkelen et faktum.

Han har riktignok taushetsplikt. Men jeg vet jo hvordan det er. Alle mennesker har noen som de, iblant mot bedre vitende, velger til sin fortrolige. Og dermed er ikke taushetsplikten verdt noe som helst, siden denne fortrolige i sin tur også har en fortrolig, og så videre.

Daniel var den eldste av min fars brødre. Han drev et vertshus i Örebro. Han var storvokst og rødmusset, høyrøstet og jovial. Besøkene hos onkel Daniel var barndommens høydepunkter for meg , et streif av godt liv. Men han var uforsiktig med penger og døde bitter, fattig og for fyllet.
Portrettets distré penselstrøk fremstår for meg som egenartet kongeniale. Ikke engang portrettmaleren fant det umaken verd å vie onkel Daniel særlig oppmerksomhet.
I hele sitt liv var han den som trakk opp flaskene et sted i bakgrunnen og ropte en morsomhet som fikk stemningen til å stige rundt bordet.